En oppmerksom leser tipset om en sak i Financial Times skrevet av Martin Sandbu om det som nok må være landets mest lønnsomme innvandrer.
Irakeren og geologen Farouk al-Kasim kom i mai 1968 til Norge med sin norske kone Solfrid og deres celebral parese-syke sønn. De forlot et priviligert liv til fordel for å få behandling for sin sønn i det norske helsevesenet. Uten jobb, men med helt unik kompetanse fra blant annet Iraq Petroleum Company, brukte al-Kasim ventetiden fra han landet i Oslo til toget gikk videre til Solfrid på kvelden, til å stikke innom Industridepartementet for å få en liste over oljeselskaper i Norge. En oppvakt byråkrat så at det glimtet i gull - svart sådan - da han fikk kjennskap til al-Faruks akademiske bakgrunn og erfaring fra oljebransjen. Han ble hyret inn som konsulent og analytiker, og har vært hjernen bak Norges fantastiske oljeeventyr.
Vi skylder altså store deler av vår oljeformue til en innvandrer som kom hit for å benytte velferdsstaten Norge. De som maser om kostnadene for innvandrere kan herved klappe igjen. Siden har vi hevet terskelen for at mennesker som al-Farouk skal få tilgang til riket. Hvor mye innovasjon og nyskaping har vi gått glipp av fordi innvandringsstopp og en feilslått integreringspolitikk sørger for å holde mennesker ute?
Farouk al-Kasim er legendarisk i det opprinnelige oljemiljøet, men ellers lite kjent. På tide å endre det?
No comments:
Post a Comment