Medienettverket - kvinner i media

Farlige eller bare pinlige lekkasjer?

Er Wikileaks lekkasjer farlige eller bare pinlige for verdensdiplomatiet?

Søndag kveld publiserte det nå beryktede varslernettstedet WikiLeaks over 250.000 dokumenter fra den amerikanske utenrikstjenesten. Det dreier seg hovedsakelig om telegrammer fra den amerikanske utenrikstjenesten og direktiver fra amerikansk UD.

Wikileaks frontfigur og en av grunnleggerne, Julian Assange, har lenge varslet lekkasjen, som har blitt omtalt som "verdensdiplomatiets 11. september", som mange mener vil føre til global diplomatisk krise. Noen bloggere som mener lekkasjene setter menneskeliv i fare, andre mener det er gårsdagens nyheter. Wikileaks omfattende lekkasjer er kontroversielle, men nok en gang samarbeider den nettbaserte organisasjonen med internasjonalt anerkjente medier i forbindelse med publiseringen.

Som sist er lekkasjene hovedsakelig ugraderte dokumenter, ingen er klassifisert som topp hemmelig, og ser mest ut til å være pinlige for USA, snarere enn en direkte trussel som setter liv i fare. For det meste er det informasjon som enten har vært kjent eller spekulert i blant kommentatorer og journalister verden over. Med unntak av innsamling av biometrisk informasjon fra delegater i FN, som jo er alvorlig nok, ser det meste av lekkasjene ut til å dokumentere diplomatiets liv og virke. Likesom lekkasjene fra Afghanistan primært dokumenterte at feil skjer i militære operasjoner og at folk dør i krig. Det visste vi fra før.

Statssekretær Roger Ingebrigtsten i Forsvarsdepartementet gir stemme til kritikken mot Wikileaks:
- Wikileaks har absolutt ingenting med ærlig journalistikk å gjøre. Det er et tyveri at et lands graderte informasjon. Det spres ut med kun en eneste virkning. Det skadet land og personer. Skulle ønske media tok et seriøst oppgjør med denne ukulturen, skrev han ifølge VG på sin Facebook-side.

Har det blitt "ukultur" at pressen informerer om det som skjer, avdekker kritikkverdige forhold, og ikke gir etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt? Var det i så fall galt av TV2 å avsløre at den amerikanske ambassaden i Oslo har overvåket norske borgere?

Det som gjør lekkasjene fra Wikileaks spesielt er massiviteten i informasjonen, ikke informasjonen i seg selv. Kommentarer om Italias statsminister Silvio Berlusconis fester kan da umulig komme som en bombe på landets utenriksminister, som sammenligner "avsløringene" med et terrorangrep. Dersom en italiensk avis hadde avslørt at den amerikanske ambassaden beskriver Silvio Berlusconi som «fysisk og politisk svak» og viser til «mange fester og sene netter som ikke gir ham nok søvn», så hadde det neppe vært en sensasjon etter at bildene fra toppløsfestene hans gikk verden rundt allerede ifjor. Det sensasjonelle hadde vært om ambassaden rapporterte det motsatte.

At det viser seg at USA har snakket med Sør-Korea om mulig gjenforening dersom Nord-Korea skulle kollapse slik erfaringen er med kommunistiske regimer, er i mine øyne en bra ting. Det samme er nyheten om at USA har forsøkt å få høyanriket uran fjernet fra en atomreaktor i Pakistan i frykt for at avfallet, som kan benyttes i fremstillingen av atomvåpen, skal komme på avveie. At de også står imot presset fra arabiske land som ønsker å bombe Iran, taler til deres fordel.

Det meste andre skaper mer diplomatisk krøll enn reelt farlige situasjoner. Den største trusselen er om utenriksstasjonene begynner å legge bånd på seg før de rapporterer hjem. Da kan viktig informasjon gå tapt. Men i frie samfunn må man leve med muligheten for at informasjon om politiske forhold og relasjoner kommer frem i lyset.

Det er ikke en svakhet ved demokratiet. Det er en styrke.

Les også: Uredigert virkelighet -

Oppdatert: PÅ Facebook har Henning kommentert at "ugraderte dokumenter" ufarliggjør lekkasjen. Dokumentene har vært unndratt offentligheten, som er en gradering av dokumenter. Inntil videre har ikke jeg funnet noen avsløringer fra lekkasjene som underbygger påstandene om at disse vil sette liv i fare. Gi gjerne eksempler i kommentarfeltet om du finner det.

Inmigrantes indocumentados en Mexico

Joven chiapaneca
A menudo en Estados Unidos los inmigrantes ilegales, muchos de ellos mexicanos se quejan de abuso, de discriminación y otras calamidades que sufren. Es muy cierto que sufren, y que por no tener documentos son considerados muchas veces como ciudadanos de segunda clase. Sin embargo poco se habla del trato que reciben los inmigrantes centroamericanos que pasan por México en camino al sueno americano. Cuando los centroamericanos son sorprendidos por las autoridades mexicanas, si el ilegal no tiene dinero para el soborno, lo detienen y lo llevan a un centro de detención hasta que son deportados a sus países. El trato que le dan a estos inmigrantes es pésimo, los mantienen hacinados como animales, la comida que le dan es pésima y en ocasiones en mal estado, nada comparado con el trato que dan los americanos a los detenidos ilegales, que se sienten en comparación en cárceles cinco estrellas.
Y también falta por decir que la población comete toda clase de abusos con los indocumentados, son muy, muy frecuentes las violaciones, los asaltos, por gusto denuncian a los indocumentados con las autoridades. En particular en el estado de Chiapas que es donde mas indocumentados son detenidos  es donde mas sufren los centroamericanos y no solo a manos de autoridades corruptas, la población también.
La población también discrimina a los inmigrantes y no pierden oportunidad para estafarlos, engañarlos y tomar toda clase de ventajas de ellos. Al saberlos en una situación desventajosa porque están ilegales, la población al igual que las autoridades abusan de los inmigrantes y los estafan, los asaltan y los violan. 
Aunque es cierto que donde mas sucede esto es en Chiapas, también es justo decir que lo mismo sucede en todo México, los ilegales viven una pesadilla en este país.
Por otra parte también es justo mencionar que mientras el gobierno mexicano aboga por ayudas para sus nacionales en Estados Unidos y que no sean deportados, este mismo gobierno deporta a los cubanos que llegan a México intentando escapar de Cuba hacia los Estados Unidos, entonces? haz lo que yo digo y no lo que yo hago?

Secta Moon en Honduras

Iglesia de la Unificación o secta Moon como también se le conoce, fue fundada por el ingeniero surcoreano Sun Myung Moon, un pastor adorado por la secta como el Mesías del Segundo Advenimiento y Padre Verdadero. Este peculiar movimiento religioso que se autodefine como cristiano, mezcla elementos religiosos cristianos con otros de origen oriental, especialmente budistas.
El autodenominado Reverendo Moon predica que Jesucristo falló en su misión al morir en la cruz cuando el plan original era que Cristo se casara y tuviera hijos. El nonagenario Moon cree estar teniendo éxito, allí donde el supone que Cristo falló.
La secta Moon fue fundada en Corea en 1954 con el nombre oficial de Asociación del Espíritu Santo para la Unificación del Cristianismo Mundial. El nombre original de Moon es Yong Myung Moon.
A los cristianos los atraen con charlas sobre los valores familiares, y quienes se interesan por la política con la meta de la paz mundial. Después de cierto número de charlas, a los invitados se les va introduciendo en las doctrinas religiosas más controversiales de la secta.
Para obtener prestigio, la secta Moon utiliza a personas famosas en la comunidad para que hablen a favor de sus organizaciones fachada. En Estados Unidos lograron la participación del ex-presidente George Bush en varias de las conferencias patrocinadas por la secta.
En Honduras, la secta Moon apoyó en los años 80’ a la APROH, una influyente asociación de hombres de negocios que luchaban contra el comunismo. La APROH era dirigida por el extinto General Álvarez Martínez, quien fue acusado de numerosas violaciones de los derechos humanos.
A finales de los años 90’s la secta Moon hacía proselitismo en pleno parque central de Tegucigalpa, donde mujeres de origen asiático vestidas de blanco abordaban a los capitalinos para 'evangelizarlos’. Aquí también se realizaron bodas masivas, reportadas como algo curioso por la prensa local. La secta publicaba su periódico “Tiempos del Mundo” en Honduras.
Con la atención de los medios hondureños, también vinieron las críticas de los religiosos, de evangélicos y católicos, por lo que el gobierno decidió cancelarle la personería jurídica a la secta, y expulsó del país a sus misioneros extranjeros.
Actualmente en Honduras la secta Moon sigue operando bajo la fachada de la organización Federación para la Paz Universal (UPF, por sus siglas en inglés), la cual tiene su sede principal en la colonia Altos de Miramontes en Tegucigalpa, en un edificio de cuatro plantas. En esta sede de Tegucigalpa vive un grupo de seguidores de la secta que diariamente se levantan a las cuatro de la mañana para rendirle culto a la fotografía del reverendo Moon.
En ese local han realizado varias bodas colectivas, aunque no tan masivas como las que el reverendo Moon hace en Corea. La secta es quien arregla los matrimonios y decide quienes deben casarse con quien. Es común en estas bodas masivas que uno de los conyugues no se encuentre físicamente en la boda sino mediante una foto o una cámara web. La secta Moon se enorgullece de unir en matrimonio a personas de diferentes nacionalidades y culturas como una forma de realizar la paz mundial.
La secta Moon siempre ha estado relacionada con el espionaje y en Honduras ha realizado labores de infiltración en otras organizaciones religiosas. Han intentado infiltrarse en grupos de la Iglesia Católica, en los mormones, en la Fraternidad Internacional de Hombres Cristianos de Negocios, en la Iglesia Cristiana Vida Abundante, en la Iglesia Gran Comisión, Centro Cristiano Internacional, etc. En algunas ocasiones han tenido éxito.

Den personvernmessige lakmustesten

I 2005 ga daværende direktør for Datatilsynet, Georg Apenes, ut en bok med tolv samtaler om politikk, teknologi og personvern. Boka "Fra tillit til kontroll" burde tas frem og spørsmålene til justisminister Knut Storberget stilt på nytt. Da han var menig stortingsrepresentant mente han at det er nettopp for å beholde rettsstatsprinsipper, menneskerettigheter og personvern at vi insisterer på å ikke veve tettere masker i etterforskningsnettene for å fange opp stadig flere og flere. Dessuten:

- Jeg mener at vi politikere bør bli flinkere til å bruke det jeg kaller "den personvernmessige lakmustesten": Det vil si å spørre ikke bare hva som ville ha skjedd i forbindelse med en sak hvos man hadde hatt de og de hjemlene for de og og de metodene på plass, men spørre hvordan en selv ville ha reagert på å bli utssatt for en nærgående og krenkende metoder - på feilaktig grunnlag?

Bruker man denne lakmustesten i kriminalpolitiske debatter, skifter den karakter fordi de aller fleste ville synes det var høyst ubehagelig i ettertid å få vite at ens telefon eller pc var blitt avlyttet uten holdbar begrunnelse. Eller at stuen, kjøkkenet eller soverværelset hjemme var blitt romavlyttet fordi aupair'en var mistenkt for å være innblandet i planleggingen av en terrorhandling.


Nå er jo ikke en lakmustest noe man består eller ikke består, men en brukes som en metafor for noe man er. Og Storbergets egen lakmustest har vel indikert at han er totalt prinsippløs i møte med direktiver fra EU om omfattende innhenting og lagring av informasjon fra nettopp telefon og pc fra hele Norges befolkning uten mistanke om lovbrudd.

Ikke ta en Trine Grung

- Å blogge er ikke journalistikk, skriver bloggeren Fotballfrue, som har forsøkt å selge produktomtaler på bloggen sin og fått kritikk for dette.

Nå er jeg så utrolig frustrert. Jeg føler meg rett og slett uthengt. Det er faktisk grenser for hva en person kan tåle. Jeg er i utgangspunktet veldig sterkt, og tåler forferdelig mye, men nå er det stopp.
Det mangler åpenbart ikke på sterke kvinner som bruker sosiale medier for å få oppmerksomhet, og når de får berettiget kritikk eller noen stiller spørsmål ved bloggingen deres går de i fosterstilling, lar være å svare eller legger gråtende ned bloggen sin. For blogging, må vite, er der de kan være seg selv og gjøre hva de vil, fritt for kritiske blikk og tilbakemelding. De vil jo bare berike verden - må vi andre være så jævla surmagede når de forsøker å dele av seg selv. Er det ikke det blogging handler om da? Dele av seg selv?

Hva blogging er
En blogg er rett og slett et nettbasert publiseringsplattform for tekst, bilde og video. Hva man velger å bruke denne plattformen til er helt opp til den eller de som publiserer på bloggen (blogger). Før den norske bloggsfæren ble oversvømmet av rosabloggere som bruker sine 15 megabytes of fame til å skrive om lipgloss og dagens antrekk, var man faktisk generelt enige om at blogger definitivt kunne brukes journalistisk. Om du er usikker, kan du jo lese hva den norske journalisten og bloggeren Kristine Löwe mener om det. Hun har en internasjonalt lest blogg om nettopp journalistisk bruk av sosiale medier. Eller sjekke ut The New York Times' nyhetsblogg, The Lede, der avisen remikser egne saker med andre nettbaserte kilder for å gi et mer helhetlig bilde av hva som skjer, inkludert «borgerjournalister» via kanaler som blogger, videodelingsstedet YouTube, bildedelingsverktøy som Flickr og kortmeldinger fra Twitter. Ikke journalistikk?

Det er ikke verktøyet som avgjør hvordan innholdet skal tolkes, det avgjøres faktisk av innholdet. På samme måte som at en reklamebrosjyre fra Expert ikke er det samme som avis, selv om den er trykket på papir. En moteblogg kan utmerket godt være journalistisk, uten at jeg skal beskylde norske motebloggere for å være det. Rapporterer man fra catwalken, analyserer designere eller setter dagens motebilde inn i en større kontekst, så er det journalistisk. Å ta bilde av seg selv og beskrive det i et femlinjers innlegg er det ikke. En blogg kan også ha ulike sjangerblandinger i seg. I det hele tatt - en blogg kan være så mangt. Det er bloggerens evner og ambisjoner som sammen avgjør kvaliteten i innholdet og hva bloggen er, ikke at man bruker bloggteknologi som plattform. En blogg kan med andre ord være alt og ingenting. Også en betalt reklamekanal, om man ønsker å selge seg til høystbydende.

Kjøpt og betalt
Fotballfrue må gjerne definere at hennes blogg er en kjøpt og betalt narsissistisk reklamekanal. Det betyr ikke at alle andre bruker sin mulighet til å komme til orde i en digital forsamling på samme måte.

Det er forholdsvis mange år siden at bloggsfæren selv problematiserte rundt nettopp det at bloggere lar seg bruke/blir brukt av alt fra kommersielle aktører og PR-byråer til ideelle organisasjoner og politiske partier. Dette ikke bare kan - men vil - svekke bloggerens troverdighet over tid. Nå som jeg vet at Fotballfrue ville tatt seg 7000,- kroner for å anmelde en bok på bloggen sin har jeg ingen grunn til å stole på bokanmeldelser fra henne. Summen er for øvrig nesten dobbelt så mye som en frilansanmelder med kompetanse på å anmelde bøker tar. Er det verdt det?

Mulig. Men likeledes som at det burde være problematisk for bloggere å ta betalt for produktanmeldelser, bør snart de kommersielle aktørene finne ut om varemerket deres har godt av å bli assosiert med bloggere som åpenbart enten ikke kan eller ikke bryr seg om norske lover og regler, ikke kjenner til de uformelle reglene for bruk av sosiale medier og dermed heller ikke evner å håndtere reaksjoner på form og innhold.

Behovet for en bloggplakat
Det var store diskusjoner om behovet for en bloggplakat inspirert av pressens Vær Varsom-plakat for ett år siden. Forslaget fikk et ublidt møte med virkeligheten, blant annet fordi det kom fra en som hadde interesser på begge sider av bordet som "bloggmanager".

Utfordringen med bloggplakat er jo den samme som Vær Varsom-plakaten. De som forstår den og er enige, trenger den ikke. De som kunne trengt den, evner ikke å forstå den. Og i motsetning til Vær Varsom-plakaten så har man ingen sanksjonsmuligheter mot de som bevisst eller ubevisst bryter reglene. Dessuten - når en blogger som har journalistutdanning fra Norges Kreative Fagskole verken vet at tittelen "journalist" ikke er beskyttet eller forstår bloggsfærens uskrevne regler, så hjelper en bloggplakat lite. Det blir i så fall et langt lerret å bleke.

Se på meg - jeg tåler ikke kritikk
Det har vært mange tøffe debatter og harde ordvekslinger mellom norske bloggere. Noen debatter er mer interessante enn andre, også når de polariseres mellom to parter. Det er faktisk mulig å lære noe, også i debattens hete. Det var for øvrig noen som mente at jeg hadde det verste kommentarfeltet i bloggsfæren i sin tid. De som ikke klarte å bidra med konstruktiv kritikk eller nyanserte innlegg, gjorde sitt beste for å veie opp med personangrep og usakligheter. Heldigvis er det mulig å skille saklig, begrunnet kritikk og personangrep, noe som synes å være en mangelvare blant en del bloggere. Dersom Fotballfrue ligger i fosterstilling på egen bryllupsreise så er jo det trist. Trist, men selvforskyldt. Bare fordi man stort sett blogger om sminke og klær så unndrar det ikke den enkelte bloggeren å bruke huet og sunn fornuft. Eller i det minste å følge norsk lov. Å si at "jeg visste ikke at det var forbudt" er ingen godt unnskyldning.

Det hadde vært så hyggelig å se henne komme tilbake med en refleksjon om bloggeres ansvar ovenfor leserne. Fører man leserne bak lyset når man skriver om produkter og får betalt for det? Har ikke bloggere noe ansvar for å opplyse om hva som er betalt reklame? Hva med ansvar for å følge norske lover og regler?

Mange følger spent med på hva hennes neste post vil være, blant dem mange rosabloggere som ser opp til henne og ønsker en lignende suksess for seg selv. Her har Fotballfrue virkelig en anledning til å stå frem som et ansvarlig forbilde som leserne hennes kan lære av. For det er fullt mulig å ta betalt for omtale så lenge man gjør leserne oppmerksom på det - og betaler skatt av inntekt og fordeler man får, som "gratis" produkter.

I skrivende stund er bloggen til Fotballfrue nede. Det kan være på grunn av høy trafikk. Jeg håper det. Vi trenger ikke nok en blogger som tar en Trine Grung - legger ned bloggen og sletter alt innhold etter kritikk, for å gjennoppstå som selvutnevnt bloggekspert noen måneder senere.

Jeg venter i spenning. Skjer dette skal jeg "go pink" i en uke og forsøke meg som rosablogger selv!

Xicaques o tolupanes pueblo indigena hondureno

Los términos jicaque o xicaque son términos peyorativos pues en la lengua quiché significa “caníbal, indomable o indio salvaje”. Durante mucho tiempo ese término se ha usado en México para nombrar a los nativos provenientes de Honduras y también se ha usado más ampliamente para nombrar a cualquier grupo no-converso u hostil de la zona hacia el sur, de Guatemala, hasta Nicaragua y Costa Rica.
Los xicaques o tolupanes como también se les conoce son un pueblo indígena de Honduras opusieron gran resistencia durante la conquista de española Honduras y lucharon para evitar ser privados de su libertad.
Antes de la conquista este pueblo vivía desde la desembocadura del río Ulúa hasta las inmediaciones de Trujillo, haciendo de frontera hacia el interior del país (aproximadamente) lo que hoy son los límites norteños de los departamentos de Comayagua, Francisco Morazán y Olancho. El Valle de Sula era punto de reunión entre los mayas y tolupanes, cuya cultura era menos compleja que la de los mesoamericanos (los mayas) y típico de los pueblos centroamericanos (todos los que no eran mayas).
En ese entonces eran cazadores-recolectores, cultivaban yuca amarga y, comerciaban maíz y el cactus que produce la cochinilla, utilizaban canoas monóxilas para transportar sus productos comerciales.
A la llegadad e los espanoles su cacique era Cicumba, quien opuso resistencia a las fuerzas españolas dirigidas por Pedro de Alvarado en 1536 en la zona del río Ulúa y el valle de Sula. Luego de ser derrotada resistencia xicaque fue aprisionada junto al rey Cicumba, se les dejó morir por hambre. Las demás tribus restantes continuaron habitando sus poblados originarios.
Según parece, desde la antigüedad todos creían en un universo de espíritus y seres poderosos que gobiernan y dirigen el mundo de los seres vivos visibles. En la Montaña de la Flor se habla de Tomam Pones Papawi, el ser supremo que gobierna todo cuanto existe. Subordinados a él están sus dos hijos que dirigen el mundo de los seres vivos por medio de espíritus y seres intermedios.
Su religiosidad no está muy relacionada con los ciclos agrarios de siembra, crecimiento y muerte de las plantas, sino más con el mundo de los animales y sus espíritus protectores. Parece mucho menos elaborada que la de pueblos agrarios.

Machismo enraizado en el idioma espanol?

Aun en el idioma español se aprecia el machismo del mundo hispano. Porque si no, existe la palabra mujeriego y no existe su equivalente hombreriega? La palabra para expresar esta idea es “puta” mucho mas despectiva y condenatoria.
En nuestros días el machismo quizás esta mas maquillado que antiguamente pero sigue casi igual de fuerte. Aun las tareas del hogar se consideran una obligación de la mujer y creo que en eso influye mucho nuestra tradición, pues muchas mujeres creen que ese es su deber porque eso fue lo que vieron hacer a su madre, su abuela, su bisabuela y creen que deben seguir esa tradición. Peor aun, a esa pesada carga que constituye llevar el peso de las tareas del hogar, a menudo los hombres ni lo consideran trabajo.
Por otra parte no creo que toda la culpa sea de los hombres, también muchas mujeres conspiramos a que esto se perpetúe con la educación que damos a nuestros hijos. A las niñas les enseñamos a ser sumisas y a que sus deberes son atender su casa y a ser dependientes de los hombres. A los varones a menudo no les enseñamos a valorar y respetar a las mujeres como se debe, sino mas bien a abusar de ellas y a usarlas como esclavas y como objeto sexual.
Además somos también nosotras las que permitimos que el hombre dependa de nosotras en las labores del hogar y muchas veces no le exigimos ni tan siquiera una ayuda. Aun hoy somos victimas del machismo hogareño, el machismo sexual, y el machismo social que nos considera menos capacitadas que los hombres para puestos de importancia o donde a veces realizamos el mismo trabajo que un hombre y nos pagan menos.
Pero regresando al tema del idioma, el castellano actual nos discrimina, fíjese en esto: un zorro, es un tipo listo, un héroe justiciero, una zorra es una puta. El perro, es el mejor amigo del hombre, una perra, es una puta. Un aventurero, es un tipo valiente, osado, arriesgado, en cambio una aventurera, es una puta. Un callejero, es un hombre de la calle, un tipo urbano, conocedor de todos los trucos y marañas de la calle, una callejera, es una puta. Un hombrezuelo, es un hombrecillo mínimo, pequeño, una mujerzuela, es una puta. Un cualquiera, es un fulano, mengano, zutano, pero una cualquiera, es una puta. Un hombre publico, es un personaje prominente, un funcionario publico, quizás un político, una mujer publica, es una puta. Un hombre de la vida es un hombre de gran experiencia, una mujer de la vida, es una puta.

El libre comercio y el transporte de mercancias en Honduras

Dicen que siempre hay algo nuevo que aprender y ayer aprendí algo nuevo en el foro de Honduras en Univision gracias a la forista Sembradora. Según ella me explica en Honduras hay ciertos productos que se comercian libre de arancel entre los países Centroamericanos. Entre estos productos se encuentran los lácteos, verduras y ciertas carnes.
Honduras cuenta con el puerto mas importante de Centro América en el Atlántico.  Los países, centroamericanos, excepto Costa Rica, importan sus mercancías a través de Puerto Cortes. Cuando una mercancía  llega al puerto con destino a otro país las companias transportistas y agentes aduaneros pagan una póliza de Redestino, y va con un marchamos (comprado en el Banco Central de Honduras) también se paga el custodio para que acompañe a la mercancía desde PTC hasta las fronteras terrestres de Honduras con los otros países vecinos. En estos casos ni Honduras ni ningún otro país cobra impuestos por el transito de mercancías a través de su territorio, ya que esto es una norma aduanera internacional.
De todas formas el Honduras se beneficia de manera indirecta ya que la póliza de redestino, el marchamos y el custodio vienen siendo como una forma de impuestos, también la Empresa Nacional Portuaria le cobra a los transportistas la cuota por el manejo del contenedor en sus predios.
Estados Unidos ha donado a los países Centroamericanos muchísimo dinero, mas de mil millones de dolares a través de la Cuenta del Milenio, parte de ese dinero se esta usando para construir el  un canal seco, que pasa por Guatemala, Honduras, El Salvador y Nicaragua y por ese canal seco que aun se encuentra en construcción y que atraviesa Honduras de Norte a Sur, pasaran las cargas en transito y pagaran peaje.
En Honduras las cargas pagan peaje al salir de Puerto Cortes, al salir de San Pedro Sula rumbo a las fronteras del Poy y El Amatillo, (con El Salvador), El Florido, Copan, Aguas Calientes (con Guatemala) y Las Manos (con Nicaragua).

Los impuestos en Honduras

Esta es mi entrada numero 100


En Estados Unidos existe un sistema tributario organizado de manera que mientras mas gana una persona, mayor es el porcentaje de impuestos que tiene que pagar y por ejemplo los que ganan mas de 250 mil dólares pagan un porcentaje de sus ganancias mucho mayor que el resto. En Honduras no sucede así, por el contrario a partir de determinado nivel de ingreso, los impuestos se mantienen estáticos, lo que provoca que los más ricos, paguen relativamente menos. Y eso es lo que estipula la ley, sin contar que en la práctica, en muchas ocasiones los ricos no pagan ningún impuesto.
Quienes se atreven a promover cambios en este sistema son acusados de comunistas y muy a menudo desaparecen. Estimaciones recientes indican que el estado Hondureño dejó de percibir entre los años 2002-2008 un monto estimado de $2.300 millones (44 mil millones de lempiras) por las exoneraciones fiscales y franquicias otorgadas a más 30 entidades religiosas, restaurantes de comidas rápidas, organizaciones no gubernamentales y plantas maquiladoras.
En Honduras, la franquicia Burguer King no paga impuestos, mientras que Bigos, que igual vende hamburguesas pero es un negocio hondureño, si tiene que pagar impuestos.

Rød dømmekraft

- En gang i tida var jeg dum og naiv og ga bort bilder av meg selv i hytt og pine. Men jeg er nå blitt mer politisk interessert, og gjør ikke det lenger, sier Rødt-politiker Kjersti Nyhagen til Dagbladet.

"En gang i tida" er visstnok to år siden, men dømmekraften kan umulig ha bedret seg siden damen nå er medlem av Rødt.

Ubrukelige skattelister

Ifølge VGs dekning av rettssaken mot blant annet Høyres Anders Talleraas sjekket sekretæren til Stortingets pensjonstyre Talleraas' ligning. Der var han oppført med inntekt på over 800.000 kroner, noe som fikk henne til å reagere:

- Jeg kan ikke huske om det var i den boka på biblioteket hvor vi har oversikt over ligningen, eller hvor jeg sjekket Talleraas, men det var en ubehagelig følelse jeg fikk, forklarte Risnes.

Inntekten han stod oppført med var over 800.000, noe som var langt over hva stortingspensjonistene hadde lov til å tjene samtidig som man fikk utbetalt pensjon. Problemet til Risnes var at hun ikke visste hva som lå i disse inntektene og ikke hadde fullmakt til å gå inn i ligningen hans.
Med andre ord er skattelistene mer eller mindre ubrukelige til "informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold" slik pressen hevder når de bruker listene til å avsløre hvem som tjener mest av deltakerne i "Skal vi danse".

Som jeg har skrevet før - dersom man egentlig ønsket å se på virkningene av skattesystemet, så hadde det holdt med en anonymisert liste med postnummer, fødselsår og kjønn for å sjekke fordelingsvirkningene i samfunnet.

Da kunne vi sluppet de klamme unnskyldningene fra mediene om hvorfor åpenhet rundt hva naboen tjener er viktig for demokrati, rettferdighet og ikke minst - for den kritiske og gravende journalistikken. Hvordan kunne ellers TV2 rettferdiggjort å ha som toppsak på nyhetene i dag morges at Johan H. Andresen er Norges rikeste mann, eller at VG skriver om Snåsamannens lønnshopp og Dagbladet som kanskje mener de viser frem forskjells-Norge ved å trekke frem hvem som tjener mest av de hotteste kjendisparene som toppsaken.

Isn't it ironic?

Her drar man fra fedrelandet i en uke og går glipp av to debatter på NRK, blir gjenvalgt som nestleder i Stopp DLD in absentia og går glipp av opprullingen av nok en overvåkningsskandale. Da fikk jeg heller ikke skrytt av Marie Simonsens utmerkede kommentar i Dagbladet, der hun skriver at justisminister Knut Storberget ikke finner seg i at amerikanerne overvåker norske borgere. Det vil han gjøre selv, i langt større omfang og dybde gjennom datalagringsdirektivet.

For å sitere Alanis Morrisette: Isn't it ironic.... don't you think?

Treholt-etterforsker Leif Karsten Hansen skal ha vært med på å starte overvåkningsenheten ved den amerikanske ambassaden i Oslo. Han fortalte til Dagbladet i går at han ble forbannet på TV2 som ringte på døra hjemme hos han for en kommentar:

- (...) Hjemmet vårt er vår private sfære, og skal forbli det.

A little too ironic. Yeah, I really do think...

Leyenda de la iguana y la serpiente de cascabel

Cuenta una leyenda popular que hace mucho tiempo una iguana y una serpiente de cascabel se enfrascaron en una dura discusión. Todo empezó porque la iguana presumía de ser “el animal más venenoso del bosque”, y la serpiente de cascabel sabía que mentía, que la iguana no era venenosa. La discusión siguió hasta que la serpiente pidió remitirse una prueba para salir de dudas. Propuso que la iguana mordiera al próximo hombre que encontrara. La iguana se sintió perdida porque en el fondo sabía que su mordida no causaría ningún efecto y que perdería la disputa.
Pero la iguana tenia de su parte una clara inteligencia. Acepto el reto con la condición de que se hiciera creer al mordido que había sido atacado por la serpiente. De esta forma, la iguana se escondió, espero y con un rapidísimo movimiento clavó sus dientes en el talón del primero que acertó a pasar. Y aún más rápidamente se ocultó. La serpiente entonces apareció y el hombre quedó paralizado al verla. Pálido, sintió cómo su cuerpo se endurecía con el veneno que suponía le había sido inyectado. Y la impresión fue tan real, que cuentan que murió víctima no del veneno, que no existía, sino de miedo, de un ataque al corazón. Moraleja: podemos sentirnos envenenados, si nuestros pensamientos nos hacen sentir un veneno mortal, incluso si no existe.

¿Por qué entonces hay gente se siente ofendida con esas iguanas que los insultan? Pero también hay que reconocer que nadie puede ofendernos a menos que mentalmente le otorguemos ese derecho. Por ejemplo, pocas personas han sido más atacadas y vituperadas que Abraham Lincoln. Se le ridiculizó en caricaturas, se le hizo víctima de los más denigrantes chistes y bromas y se le insultó con los más duros epítetos. ¿Qué hizo este hombre a quien hoy reverenciamos como el abolicionista de la esclavitud? Simplemente dijo: “Si al final todo sale bien, no habrán tenido sentido quienes me critican. Si sale mal, ni todos los ángeles del cielo que juren que tenía razón me serán de ayuda”. Él trataba de llevar adelante sus ideas y no se dejaba inocular por el veneno de los demás. Simplemente conseguía paz mental controlando sus pensamientos.

Pero saben otra cosa, a la iguana o a la serpiente, tampoco hay que devolverles la mordida, como tampoco Lincoln devolvio los insultos.
Y sobre esto Jose Marti dijo mas o menos así:


Cultivo una rosa blanca
En junio como en Enero
Para el amigo sincero
que me da su mano franca
y para el cruel que me arranca
el corazón con que vivo
cardos ni ortigas cultivo
cultivo una rosa blanca

Los cardos y las ortigas son yerbas ponzoñosas que hacen daño, Marti cultiva rosas no solo para sus amigos sino también para sus enemigos. Al enemigo también le responde Marti con una buena acción, con una rosa blanca, para que mañana, se cumpla el dicho "Vive de forma que cuando mueras, hasta el enterrador te llore"...porque dicen en mi tierra que "Lo cortes, no quita lo valiente"

Pageviews Last 30 Days

Followers