Mujeres cubanas prostituyendose desde ninas

bebe sin juguetes, niña menor de 18
Las modernas putas cubanas, llamadas en Cuba, jineteras, son en realidad diferentes de otras prostitutas latinas. En Cuba las mujeres comienzan a prostituirse desde muy temprana edad, empiezan siendo niñas menores de 18 anos, aun vistiendo su uniforme escolar, cuando se escapan de la escuela. El mercado de la jinetera cubana es el extranjero que va a Cuba de visita o por negocios, porque el extranjero, llamado Yuma, es quien puede pagar en dolares, o CUC, una moneda equivalente al dólar inventada en Cuba.
En Cuba se ve el fenómeno de mujeres profesionales prostituyéndose, incluso en ocasiones mujeres casadas, infieles o con el consentimiento del marido, que en ocasiones vive de ellas y las explota. Las hay estudiantes, trabajadoras, amas de casa, guapas, no tan guapas, negras, mulatas, blancas, …en fin, las hay de todos los sectores de la sociedad. Aun así es muy injusto lo que manifiestan algunos extranjeros de que "todas las mujeres cubanas son putas", porque eso no es cierto.
Algunas se dejan tomar fotos encueradas, unas solo posan desnudas, otras se toman fotos "haciéndolo", ya sea con un cubano o con el mismo extranjero. Otras hacen lo que en Cuba llaman "un cuadro de tortilla" y cobran por ver. Un cuadro de tortilla, es un acto lesbico entre dos o mas mujeres, que pueden ser amigas que se ponen de acuerdo o pueden ser desconocidas que un extranjero encuentra y les propone el acto. Las llamadas chupa chupa, realizan sexo oral incluso hasta por un dólar, y otras se van con un extranjero sin que le paguen, solo por salir, comer, tomar, bailar, divertirse y la esperanza de enamorar al extranjero para que se case con ellas y las saque de Cuba, para cualquier lugar del mundo.
Eso y mucho mas, existe en Cuba y es triste, pero es real. Lo hacen por estricta necesidad? O lo hacen por darse pequeños lujos innecesarios? Eso es muy cuestionable, que es lo necesario? Y que no lo es? Son necesarios un vestido o un par de zapatos decentes? …mejor eso júzguelo usted, lo cierto es que la vida que llevan, la revolución, el socialismo de Fidel Castro, las lleva a eso, y les enseña eso desde niñas, porque nadie puede decir que eso lo aprendieron del capitalismo. No lo aprenderían del Che, pero a eso las ha llevado la Cuba de los castros.

El estres, sintomas, la psicologia y la depresion

Uno de los grandes males de la sociedad moderna es el stress. El trabajo nos causa estrés, en ocasiones las relaciones familiares, las relaciones interpersonales con los que nos rodean, el deseo de encajar, de lucir bien, tanto desde el punto de vista físico como desde el punto de vista moral. Toda esa tensión por encajar dentro de determinado esquema nos provoca a la corta o a la larga serios problemas de salud y afecta nuestro bienestar, y tranquilidad.
Los efectos dañinos del estrés día a día disminuyen la calidad de vida de millones de personas y lo peor es que es un fenómeno que va en aumento, por ninguna parte se ven síntomas de que valla a disminuir, menos a desaparecer, sino todo lo contrario. La crisis, el terrorismo, la inseguridad, …todo apunta en el sentido de mas y mas estrés.
Para enfrentarnos ante el estrés nosotros tenemos que en primer lugar darnos cuenta de lo que nos sucede y decidir ponerle un alto y volver a tomar a control de nuestra vida. El estrés es la incapacidad de enfrentar los problemas cotidianos y permitir que nos agobien y angustien de tal manera que nos impide reaccionar adecuadamente para solucionarlos y que tarde o temprano tendrá repercusiones en nuestra salud física y mental.
Una situación de estrés activa una respuesta automática del cuerpo y pone al cuerpo en un estado de alerta para realizar una de dos opciones, "luchar" o huir". Esta respuesta automática tiene sus origines en la época de las cavernas cuando se encaraba una situación de peligro, como un animal feroz, se luchaba o se corría. Ambas respuestas estaban enfocadas en la supervivencia.
En este estado de alerta el cuerpo se prepara para algo extremo, aumenta el flujo sanguíneo, se dilatan las pupilas, la audición mejora, los músculos se tensan, se libera endorfina y otras hormonas, la respiración se acelera. Todas estas (y muchas mas) respuestas del cuerpo son para "luchar" o "huir". El problema hoy en día en las ciudades no existen animales feroces que nos van a atacar por lo tanto aunque el cuerpo esta listo para "luchar" o "huir" no lo hace y ese estado de alerta en el cuerpo se acumula y se manifiesta a través de nuestra salud física con dolor de espalda y cuello, presión alta, diabetes, problemas digestivos etc. En nuestro equilibrio mental y emocional se hace sentir como depresión, mal humor, irritabilidad, nervios, angustia, fobia social, etc.
La psicología nos enseña que en casos agudos nos lleva al trastorno obsesivo compulsivo que es un trastorno perteneciente al grupo de los desórdenes de ansiedad.
Debemos recordar que a pesar de que estas son reacciones automáticas del cuerpo, podemos y debemos controlar estas reacciones conscientemente si aprendemos a lidiar con las situaciones estresantes y mantenernos relajados a través de la meditación, masajes, relajación y con una actitud positiva y optimista ante cualquier adversidad.

Frank Delgado le canta a nuestra isla

Tengo que decir que me encanto, es sencillamente genial. Una isla antena que emite gente para todas partes, muy buena definición. Una isla puta donde todo el mundo esta de paso, donde viven mejor los que se fueron que los que se quedaron. Una isla dique, que ya no me puede contener y el tipo que abre la compuerta, ni come ni deja comer.
Es de destacar que este concierto fue en la famosa Casa de las Americas en la Habana, Cuba, en el 2005. Este es el tipo de música que debiera hacer Silvio Rodriguez, ...si tuviese un poco de vergüenza.

Wikileaks: En hær av Davider

Frem til nå har man kunnet skille liberale demokratier og diktaturer ved at diktaturer fengslet og drepte budbringerne av dårlige nyheter, mens demokratier etterforsket og evaluerte seg selv for å ikke gjøre lignende feil igjen. Den største trusselen mot våre liberale demokratier ikke Wikileaks’ avsløringer, men hvordan vestlige demokratier med USA i spissen velger å reagere på dem.

- Aldri har informasjon vært så tilgjengelig som nå. Det er i dag flere måter å spre mer ideer til mange mennesker enn noen gang tidligere i historien. Til og med i autoritære regimer bidrar informasjonssystemer til at innbyggerne oppdager nye forhold og kan holde sine regjeringer ansvarlige for disse.

Ordene ovenfor tilhører ikke en ytterligående Wikileaks-tilhenger, men USAs utenriksminister Hillary Clinton som i en tale hyllet mulighetene ny teknologi gir for spredning av informasjon og demokrati. Hun viste til president Obamas tale i Kina der han understreket at fri flyt av informasjon styrker samfunnet og med slagside mot det kinesiske regimet hyllet det frie Internett. Talen ble holdt i Newseum i Washington, et museum for nyheter og medier, der det amerikanske grunnlovtillegget om retten til en fri presse og ytringsfrihet bokstavelig talt er hugget ut i sten – nærmere bestemt en 22 meter høy marmorblokk utenfor museet.

Det var før Wikileaks publiserte videoen der sivile irakere og journalister blir drept av amerikanske styrker. Før Wikileaks tilgjengeliggjorde 76,900 dokumenter fra operasjonene i Afghanistan. Dokumenter som USAs forsvarsminister Robert Gates for øvrig forsikret Kongressen om at ikke avslørte sensitive amerikanske opplysninger. Og ikke minst, før Wikileaks dumpet ut dokumenter med korrespondanse og rapporter fra det amerikanske diplomatkorpset.

Wikileaks, en prisbelønt nettbasert nyhetsorganisasjon spesialisert på tilgjengeliggjøring av informasjon fra varslere og dissidenter, har det siste året mer enn noe annet nyhetsmedium satt dagsorden over hele verden med sine kontroversielle lekkasjer. Til tross for at de har samarbeidet med internasjonalt høyt respekterte medier ved publisering av materialet, er det Wikileaks’ organisasjon som blir angrepet og opplever at de blir snudd ryggen til av samarbeidspartnerne Amazon og eBay. PayPal fant plutselig ut at Wikileaks bryter med deres retningslinjer etter sigende da amerikanske myndigheter fortalte dem at Wikileaks virksomhet var ulovlig, og kuttet sine betalingstjenester for de som ønsker å donere penger til organisasjonen. At PayPal samtidig tilbyr de samme tjenestene til blant annet den Ku Klux Klan-relaterte organisasjonen Knights Party setter avgjørelsen mildt sagt i et merkelig lys. At amerikanske myndigheter har til gode å referere hvilke lover organisasjonen eventuelt bryter gjør ikke saken bedre.

Kritikere av Wikileaks hevder at vi nå taper vår moralske overlegenhet og legitimitet ovenfor stater vi ikke liker å sammenligne oss med. Når Nord-Korea eller Iran kan henvise til lekkasjene og påpeke at vestlige land bedriver de samme lysskye aktiviteter som dem selv, blir det vanskeligere å irettesette dem og ilegge sanksjoner.

Men forskjellen på demokratiske stater og røverstater har da aldri vært at demokratiske stater er feilfrie. Forskjellen er måten man behandler sine kritikere og hvordan det reageres på når feil avdekkes. Frem til nå har man kunnet skille liberale demokratier og diktaturer ved at diktaturer fengslet og drepte budbringerne av dårlige nyheter, mens demokratier etterforsket og evaluerte seg selv for å ikke gjøre lignende feil igjen. Det er forfølgelsen av Wikileaks, med populistiske utspill a la Sarah Palins oppfordring om at Julian Assange burde bli "hunted like Osama bin Laden", som gjør at vi mister det moralske overtaket. Vi legitimerer forfølgelsen av dissidenter og varslere gjennom å gjøre det samme selv. Den største trusselen mot våre liberale demokratier er med andre ord ikke Wikileaks’ avsløringer, men hvordan vestlige demokratier med USA i spissen velger å reagere på dem.

I sitt varme forsvar for et fritt Internett viste Hillary Clinton til at ny teknologi i seg selv ikke tar side i kampen for frihet og fremskritt. Hun fremholdt derimot ettertrykkelig at USA er tuftet på nettopp forsvaret for en fri utveksling av ideer og informasjon.

En av Wikileaks grunnleggende ideer har vært at folk har rett til å vite på hvilket grunnlag deres folkevalgte har foretatt prioriteringer av ressurser og bruk av skattebetalernes penger, slik at de nettopp kan holde dem til ansvar ved frie valg dersom de mener prioriteringene har vært feil. Man skulle dermed tro at Wikileaks levde opp til grunnleggende amerikanske og vestlige verdier, med de feil og mangler disse fører til.

Selvsagt både kan og bør man problematisere rundt Wikileaks ufiltrerte lekkasjer og hvordan de håndterer og utøver kildekritikk. Men man kan ikke på den ene siden hylle et fritt Internett når dette gavner ens egne politiske mål, for deretter å fengsle de som utøver sin rett til å informere når det som kommer frem er ubehagelig. Prinsipper hugget ut i sten foran et museum i Washington betyr lite i forhold til rekkevidden en fri utveksling av informasjon og idèer har på Internett.

For noen år siden skrev bloggeren og juristen Glenn Reynolds boka "An army of Davids", om hvordan Internett distribuerer makt. I skrivende stund er vi vitne til at tusener av Davider samler seg for å forsvare seg mot Goliat i Operation Payback. Vi vet hvordan den forrige kampen endte.

Det nytter ikke lenger å skyte budbringeren.

------------

Oppdatert: AndreasLunde har mer om Operasjon Payback, Bård Vegard Solhjell forsvarer Wikileaks

Somos la raiz del cambio

En este nuevo video, Raudel Collazo de S4dron Patriota al igual que en el anterior "Decadencia" se dicen muchas verdades sobre la situación actual en Cuba. El dice que no hace contrarrevolución, sino que su mensaje es de compromiso con la nación, pero mas adelante dice "somos la raíz del cambio" y resulta que según la semántica cubana, un cambio, una revolución, contra lo establecido, que es también llamado revolución, viene a ser una contrarrevolución.El dice que revolución es cambio, es progreso y es transformación, pero eso no es exactamente lo que sucede en Cuba, donde lo que castro llama "revolución" a sido estancamiento, retroceso y destrucción. 
En nombre de esa revolución, se encarcelan a los que solo piensan diferente e incluso se ha fusilado a los que han tratado de escaparse. Si porque es una revolución a la fuerza, donde el gobierno cree ser el dueño de las personas y en ocasiones no los dejan salir del país, y a otros no les permite entrar.Dice: "lo que quiere la mayoría de este pueblo, yo lo se, pero por miedo a lo que suceda, no se lo dicen a usted...la verdad puede que tenga relatividad, pero nosotros no nos creemos, somos la realidad...somos la raíz del cambio" Realmente genial.


La economia cubana apuntalada por el capitalismo

Castro trata de explicar lo inexplicable, que su sistema socialista supuestamente superior y de economía planificada, al final tiene que depender de empresas capitalistas y en este caso no solo de la inversión de capital extranjero capitalista sino también de turistas extranjeros capitalistas para poder subsistir.El mismo aclara que la revolución tiene que hacer eso, según dice para burlar el bloqueo, cosa que no tiene nada que ver, porque si la economía socialista fuera realmente eficiente, no necesitaría de comercio alguno con sus "enemigos" capitalistas. 
Porque en que cabeza cabe, que un país con una supuesta economía superior como dicen ellos que lo es la socialista, dependa en primer lugar del comercio con sus enemigos, los "retrógrados" capitalistas o en su defecto si estos se niegan a comerciar y le imponen un embargo, entonces la revolución, necesita hacer empresas capitalistas, con capital capitalista y para clientes capitalistas para poder salir a flote, ...me perdí algo? donde quedo la supuesta superioridad de algo que depende tanto de lo supuestamente mas atrasado? La realidad es que la economía cubana es un desastre que solo ha sabido malgastar lo que otros países les man mandado por tubería, primero los soviéticos y hoy los venezolanos, la realidad es que castro que se ha empenado en dirigir todo en Cuba personalmente, nunca ha sido ni regular para la economía, lo que ha sabido es buscar aliados que lo mantengan y mendigar favores y donaciones. Pero por otra parte no esta tan ciego, el sabe que si quiere que algo le funcione bien, tiene que dejárselo a los capitalistas que se lo administren, porque su sistema de estimulo espiritual y emulación socialista, el tiene muy claro que no funciona.
Hoy en día las principales entradas de divisas de Cuba, son las remesas de dinero que envían los exiliados cubanos fuera de Cuba, fundamentalmente desde Estados Unidos y en segundo lugar el turismo capitalista que castro a desarrollado en Cuba. Es eso socialismo? o capitalismo de estado?  Eso es castrismo, un método muy personal de los castros para mantenerse en el poder a como de lugar. Castro es, y siempre ha sido un farsante y un gran mentiroso muy convincente.

Medienettverket - kvinner i media

Farlige eller bare pinlige lekkasjer?

Er Wikileaks lekkasjer farlige eller bare pinlige for verdensdiplomatiet?

Søndag kveld publiserte det nå beryktede varslernettstedet WikiLeaks over 250.000 dokumenter fra den amerikanske utenrikstjenesten. Det dreier seg hovedsakelig om telegrammer fra den amerikanske utenrikstjenesten og direktiver fra amerikansk UD.

Wikileaks frontfigur og en av grunnleggerne, Julian Assange, har lenge varslet lekkasjen, som har blitt omtalt som "verdensdiplomatiets 11. september", som mange mener vil føre til global diplomatisk krise. Noen bloggere som mener lekkasjene setter menneskeliv i fare, andre mener det er gårsdagens nyheter. Wikileaks omfattende lekkasjer er kontroversielle, men nok en gang samarbeider den nettbaserte organisasjonen med internasjonalt anerkjente medier i forbindelse med publiseringen.

Som sist er lekkasjene hovedsakelig ugraderte dokumenter, ingen er klassifisert som topp hemmelig, og ser mest ut til å være pinlige for USA, snarere enn en direkte trussel som setter liv i fare. For det meste er det informasjon som enten har vært kjent eller spekulert i blant kommentatorer og journalister verden over. Med unntak av innsamling av biometrisk informasjon fra delegater i FN, som jo er alvorlig nok, ser det meste av lekkasjene ut til å dokumentere diplomatiets liv og virke. Likesom lekkasjene fra Afghanistan primært dokumenterte at feil skjer i militære operasjoner og at folk dør i krig. Det visste vi fra før.

Statssekretær Roger Ingebrigtsten i Forsvarsdepartementet gir stemme til kritikken mot Wikileaks:
- Wikileaks har absolutt ingenting med ærlig journalistikk å gjøre. Det er et tyveri at et lands graderte informasjon. Det spres ut med kun en eneste virkning. Det skadet land og personer. Skulle ønske media tok et seriøst oppgjør med denne ukulturen, skrev han ifølge VG på sin Facebook-side.

Har det blitt "ukultur" at pressen informerer om det som skjer, avdekker kritikkverdige forhold, og ikke gir etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt? Var det i så fall galt av TV2 å avsløre at den amerikanske ambassaden i Oslo har overvåket norske borgere?

Det som gjør lekkasjene fra Wikileaks spesielt er massiviteten i informasjonen, ikke informasjonen i seg selv. Kommentarer om Italias statsminister Silvio Berlusconis fester kan da umulig komme som en bombe på landets utenriksminister, som sammenligner "avsløringene" med et terrorangrep. Dersom en italiensk avis hadde avslørt at den amerikanske ambassaden beskriver Silvio Berlusconi som «fysisk og politisk svak» og viser til «mange fester og sene netter som ikke gir ham nok søvn», så hadde det neppe vært en sensasjon etter at bildene fra toppløsfestene hans gikk verden rundt allerede ifjor. Det sensasjonelle hadde vært om ambassaden rapporterte det motsatte.

At det viser seg at USA har snakket med Sør-Korea om mulig gjenforening dersom Nord-Korea skulle kollapse slik erfaringen er med kommunistiske regimer, er i mine øyne en bra ting. Det samme er nyheten om at USA har forsøkt å få høyanriket uran fjernet fra en atomreaktor i Pakistan i frykt for at avfallet, som kan benyttes i fremstillingen av atomvåpen, skal komme på avveie. At de også står imot presset fra arabiske land som ønsker å bombe Iran, taler til deres fordel.

Det meste andre skaper mer diplomatisk krøll enn reelt farlige situasjoner. Den største trusselen er om utenriksstasjonene begynner å legge bånd på seg før de rapporterer hjem. Da kan viktig informasjon gå tapt. Men i frie samfunn må man leve med muligheten for at informasjon om politiske forhold og relasjoner kommer frem i lyset.

Det er ikke en svakhet ved demokratiet. Det er en styrke.

Les også: Uredigert virkelighet -

Oppdatert: PÅ Facebook har Henning kommentert at "ugraderte dokumenter" ufarliggjør lekkasjen. Dokumentene har vært unndratt offentligheten, som er en gradering av dokumenter. Inntil videre har ikke jeg funnet noen avsløringer fra lekkasjene som underbygger påstandene om at disse vil sette liv i fare. Gi gjerne eksempler i kommentarfeltet om du finner det.

Inmigrantes indocumentados en Mexico

Joven chiapaneca
A menudo en Estados Unidos los inmigrantes ilegales, muchos de ellos mexicanos se quejan de abuso, de discriminación y otras calamidades que sufren. Es muy cierto que sufren, y que por no tener documentos son considerados muchas veces como ciudadanos de segunda clase. Sin embargo poco se habla del trato que reciben los inmigrantes centroamericanos que pasan por México en camino al sueno americano. Cuando los centroamericanos son sorprendidos por las autoridades mexicanas, si el ilegal no tiene dinero para el soborno, lo detienen y lo llevan a un centro de detención hasta que son deportados a sus países. El trato que le dan a estos inmigrantes es pésimo, los mantienen hacinados como animales, la comida que le dan es pésima y en ocasiones en mal estado, nada comparado con el trato que dan los americanos a los detenidos ilegales, que se sienten en comparación en cárceles cinco estrellas.
Y también falta por decir que la población comete toda clase de abusos con los indocumentados, son muy, muy frecuentes las violaciones, los asaltos, por gusto denuncian a los indocumentados con las autoridades. En particular en el estado de Chiapas que es donde mas indocumentados son detenidos  es donde mas sufren los centroamericanos y no solo a manos de autoridades corruptas, la población también.
La población también discrimina a los inmigrantes y no pierden oportunidad para estafarlos, engañarlos y tomar toda clase de ventajas de ellos. Al saberlos en una situación desventajosa porque están ilegales, la población al igual que las autoridades abusan de los inmigrantes y los estafan, los asaltan y los violan. 
Aunque es cierto que donde mas sucede esto es en Chiapas, también es justo decir que lo mismo sucede en todo México, los ilegales viven una pesadilla en este país.
Por otra parte también es justo mencionar que mientras el gobierno mexicano aboga por ayudas para sus nacionales en Estados Unidos y que no sean deportados, este mismo gobierno deporta a los cubanos que llegan a México intentando escapar de Cuba hacia los Estados Unidos, entonces? haz lo que yo digo y no lo que yo hago?

Secta Moon en Honduras

Iglesia de la Unificación o secta Moon como también se le conoce, fue fundada por el ingeniero surcoreano Sun Myung Moon, un pastor adorado por la secta como el Mesías del Segundo Advenimiento y Padre Verdadero. Este peculiar movimiento religioso que se autodefine como cristiano, mezcla elementos religiosos cristianos con otros de origen oriental, especialmente budistas.
El autodenominado Reverendo Moon predica que Jesucristo falló en su misión al morir en la cruz cuando el plan original era que Cristo se casara y tuviera hijos. El nonagenario Moon cree estar teniendo éxito, allí donde el supone que Cristo falló.
La secta Moon fue fundada en Corea en 1954 con el nombre oficial de Asociación del Espíritu Santo para la Unificación del Cristianismo Mundial. El nombre original de Moon es Yong Myung Moon.
A los cristianos los atraen con charlas sobre los valores familiares, y quienes se interesan por la política con la meta de la paz mundial. Después de cierto número de charlas, a los invitados se les va introduciendo en las doctrinas religiosas más controversiales de la secta.
Para obtener prestigio, la secta Moon utiliza a personas famosas en la comunidad para que hablen a favor de sus organizaciones fachada. En Estados Unidos lograron la participación del ex-presidente George Bush en varias de las conferencias patrocinadas por la secta.
En Honduras, la secta Moon apoyó en los años 80’ a la APROH, una influyente asociación de hombres de negocios que luchaban contra el comunismo. La APROH era dirigida por el extinto General Álvarez Martínez, quien fue acusado de numerosas violaciones de los derechos humanos.
A finales de los años 90’s la secta Moon hacía proselitismo en pleno parque central de Tegucigalpa, donde mujeres de origen asiático vestidas de blanco abordaban a los capitalinos para 'evangelizarlos’. Aquí también se realizaron bodas masivas, reportadas como algo curioso por la prensa local. La secta publicaba su periódico “Tiempos del Mundo” en Honduras.
Con la atención de los medios hondureños, también vinieron las críticas de los religiosos, de evangélicos y católicos, por lo que el gobierno decidió cancelarle la personería jurídica a la secta, y expulsó del país a sus misioneros extranjeros.
Actualmente en Honduras la secta Moon sigue operando bajo la fachada de la organización Federación para la Paz Universal (UPF, por sus siglas en inglés), la cual tiene su sede principal en la colonia Altos de Miramontes en Tegucigalpa, en un edificio de cuatro plantas. En esta sede de Tegucigalpa vive un grupo de seguidores de la secta que diariamente se levantan a las cuatro de la mañana para rendirle culto a la fotografía del reverendo Moon.
En ese local han realizado varias bodas colectivas, aunque no tan masivas como las que el reverendo Moon hace en Corea. La secta es quien arregla los matrimonios y decide quienes deben casarse con quien. Es común en estas bodas masivas que uno de los conyugues no se encuentre físicamente en la boda sino mediante una foto o una cámara web. La secta Moon se enorgullece de unir en matrimonio a personas de diferentes nacionalidades y culturas como una forma de realizar la paz mundial.
La secta Moon siempre ha estado relacionada con el espionaje y en Honduras ha realizado labores de infiltración en otras organizaciones religiosas. Han intentado infiltrarse en grupos de la Iglesia Católica, en los mormones, en la Fraternidad Internacional de Hombres Cristianos de Negocios, en la Iglesia Cristiana Vida Abundante, en la Iglesia Gran Comisión, Centro Cristiano Internacional, etc. En algunas ocasiones han tenido éxito.

Den personvernmessige lakmustesten

I 2005 ga daværende direktør for Datatilsynet, Georg Apenes, ut en bok med tolv samtaler om politikk, teknologi og personvern. Boka "Fra tillit til kontroll" burde tas frem og spørsmålene til justisminister Knut Storberget stilt på nytt. Da han var menig stortingsrepresentant mente han at det er nettopp for å beholde rettsstatsprinsipper, menneskerettigheter og personvern at vi insisterer på å ikke veve tettere masker i etterforskningsnettene for å fange opp stadig flere og flere. Dessuten:

- Jeg mener at vi politikere bør bli flinkere til å bruke det jeg kaller "den personvernmessige lakmustesten": Det vil si å spørre ikke bare hva som ville ha skjedd i forbindelse med en sak hvos man hadde hatt de og de hjemlene for de og og de metodene på plass, men spørre hvordan en selv ville ha reagert på å bli utssatt for en nærgående og krenkende metoder - på feilaktig grunnlag?

Bruker man denne lakmustesten i kriminalpolitiske debatter, skifter den karakter fordi de aller fleste ville synes det var høyst ubehagelig i ettertid å få vite at ens telefon eller pc var blitt avlyttet uten holdbar begrunnelse. Eller at stuen, kjøkkenet eller soverværelset hjemme var blitt romavlyttet fordi aupair'en var mistenkt for å være innblandet i planleggingen av en terrorhandling.


Nå er jo ikke en lakmustest noe man består eller ikke består, men en brukes som en metafor for noe man er. Og Storbergets egen lakmustest har vel indikert at han er totalt prinsippløs i møte med direktiver fra EU om omfattende innhenting og lagring av informasjon fra nettopp telefon og pc fra hele Norges befolkning uten mistanke om lovbrudd.

Ikke ta en Trine Grung

- Å blogge er ikke journalistikk, skriver bloggeren Fotballfrue, som har forsøkt å selge produktomtaler på bloggen sin og fått kritikk for dette.

Nå er jeg så utrolig frustrert. Jeg føler meg rett og slett uthengt. Det er faktisk grenser for hva en person kan tåle. Jeg er i utgangspunktet veldig sterkt, og tåler forferdelig mye, men nå er det stopp.
Det mangler åpenbart ikke på sterke kvinner som bruker sosiale medier for å få oppmerksomhet, og når de får berettiget kritikk eller noen stiller spørsmål ved bloggingen deres går de i fosterstilling, lar være å svare eller legger gråtende ned bloggen sin. For blogging, må vite, er der de kan være seg selv og gjøre hva de vil, fritt for kritiske blikk og tilbakemelding. De vil jo bare berike verden - må vi andre være så jævla surmagede når de forsøker å dele av seg selv. Er det ikke det blogging handler om da? Dele av seg selv?

Hva blogging er
En blogg er rett og slett et nettbasert publiseringsplattform for tekst, bilde og video. Hva man velger å bruke denne plattformen til er helt opp til den eller de som publiserer på bloggen (blogger). Før den norske bloggsfæren ble oversvømmet av rosabloggere som bruker sine 15 megabytes of fame til å skrive om lipgloss og dagens antrekk, var man faktisk generelt enige om at blogger definitivt kunne brukes journalistisk. Om du er usikker, kan du jo lese hva den norske journalisten og bloggeren Kristine Löwe mener om det. Hun har en internasjonalt lest blogg om nettopp journalistisk bruk av sosiale medier. Eller sjekke ut The New York Times' nyhetsblogg, The Lede, der avisen remikser egne saker med andre nettbaserte kilder for å gi et mer helhetlig bilde av hva som skjer, inkludert «borgerjournalister» via kanaler som blogger, videodelingsstedet YouTube, bildedelingsverktøy som Flickr og kortmeldinger fra Twitter. Ikke journalistikk?

Det er ikke verktøyet som avgjør hvordan innholdet skal tolkes, det avgjøres faktisk av innholdet. På samme måte som at en reklamebrosjyre fra Expert ikke er det samme som avis, selv om den er trykket på papir. En moteblogg kan utmerket godt være journalistisk, uten at jeg skal beskylde norske motebloggere for å være det. Rapporterer man fra catwalken, analyserer designere eller setter dagens motebilde inn i en større kontekst, så er det journalistisk. Å ta bilde av seg selv og beskrive det i et femlinjers innlegg er det ikke. En blogg kan også ha ulike sjangerblandinger i seg. I det hele tatt - en blogg kan være så mangt. Det er bloggerens evner og ambisjoner som sammen avgjør kvaliteten i innholdet og hva bloggen er, ikke at man bruker bloggteknologi som plattform. En blogg kan med andre ord være alt og ingenting. Også en betalt reklamekanal, om man ønsker å selge seg til høystbydende.

Kjøpt og betalt
Fotballfrue må gjerne definere at hennes blogg er en kjøpt og betalt narsissistisk reklamekanal. Det betyr ikke at alle andre bruker sin mulighet til å komme til orde i en digital forsamling på samme måte.

Det er forholdsvis mange år siden at bloggsfæren selv problematiserte rundt nettopp det at bloggere lar seg bruke/blir brukt av alt fra kommersielle aktører og PR-byråer til ideelle organisasjoner og politiske partier. Dette ikke bare kan - men vil - svekke bloggerens troverdighet over tid. Nå som jeg vet at Fotballfrue ville tatt seg 7000,- kroner for å anmelde en bok på bloggen sin har jeg ingen grunn til å stole på bokanmeldelser fra henne. Summen er for øvrig nesten dobbelt så mye som en frilansanmelder med kompetanse på å anmelde bøker tar. Er det verdt det?

Mulig. Men likeledes som at det burde være problematisk for bloggere å ta betalt for produktanmeldelser, bør snart de kommersielle aktørene finne ut om varemerket deres har godt av å bli assosiert med bloggere som åpenbart enten ikke kan eller ikke bryr seg om norske lover og regler, ikke kjenner til de uformelle reglene for bruk av sosiale medier og dermed heller ikke evner å håndtere reaksjoner på form og innhold.

Behovet for en bloggplakat
Det var store diskusjoner om behovet for en bloggplakat inspirert av pressens Vær Varsom-plakat for ett år siden. Forslaget fikk et ublidt møte med virkeligheten, blant annet fordi det kom fra en som hadde interesser på begge sider av bordet som "bloggmanager".

Utfordringen med bloggplakat er jo den samme som Vær Varsom-plakaten. De som forstår den og er enige, trenger den ikke. De som kunne trengt den, evner ikke å forstå den. Og i motsetning til Vær Varsom-plakaten så har man ingen sanksjonsmuligheter mot de som bevisst eller ubevisst bryter reglene. Dessuten - når en blogger som har journalistutdanning fra Norges Kreative Fagskole verken vet at tittelen "journalist" ikke er beskyttet eller forstår bloggsfærens uskrevne regler, så hjelper en bloggplakat lite. Det blir i så fall et langt lerret å bleke.

Se på meg - jeg tåler ikke kritikk
Det har vært mange tøffe debatter og harde ordvekslinger mellom norske bloggere. Noen debatter er mer interessante enn andre, også når de polariseres mellom to parter. Det er faktisk mulig å lære noe, også i debattens hete. Det var for øvrig noen som mente at jeg hadde det verste kommentarfeltet i bloggsfæren i sin tid. De som ikke klarte å bidra med konstruktiv kritikk eller nyanserte innlegg, gjorde sitt beste for å veie opp med personangrep og usakligheter. Heldigvis er det mulig å skille saklig, begrunnet kritikk og personangrep, noe som synes å være en mangelvare blant en del bloggere. Dersom Fotballfrue ligger i fosterstilling på egen bryllupsreise så er jo det trist. Trist, men selvforskyldt. Bare fordi man stort sett blogger om sminke og klær så unndrar det ikke den enkelte bloggeren å bruke huet og sunn fornuft. Eller i det minste å følge norsk lov. Å si at "jeg visste ikke at det var forbudt" er ingen godt unnskyldning.

Det hadde vært så hyggelig å se henne komme tilbake med en refleksjon om bloggeres ansvar ovenfor leserne. Fører man leserne bak lyset når man skriver om produkter og får betalt for det? Har ikke bloggere noe ansvar for å opplyse om hva som er betalt reklame? Hva med ansvar for å følge norske lover og regler?

Mange følger spent med på hva hennes neste post vil være, blant dem mange rosabloggere som ser opp til henne og ønsker en lignende suksess for seg selv. Her har Fotballfrue virkelig en anledning til å stå frem som et ansvarlig forbilde som leserne hennes kan lære av. For det er fullt mulig å ta betalt for omtale så lenge man gjør leserne oppmerksom på det - og betaler skatt av inntekt og fordeler man får, som "gratis" produkter.

I skrivende stund er bloggen til Fotballfrue nede. Det kan være på grunn av høy trafikk. Jeg håper det. Vi trenger ikke nok en blogger som tar en Trine Grung - legger ned bloggen og sletter alt innhold etter kritikk, for å gjennoppstå som selvutnevnt bloggekspert noen måneder senere.

Jeg venter i spenning. Skjer dette skal jeg "go pink" i en uke og forsøke meg som rosablogger selv!

Xicaques o tolupanes pueblo indigena hondureno

Los términos jicaque o xicaque son términos peyorativos pues en la lengua quiché significa “caníbal, indomable o indio salvaje”. Durante mucho tiempo ese término se ha usado en México para nombrar a los nativos provenientes de Honduras y también se ha usado más ampliamente para nombrar a cualquier grupo no-converso u hostil de la zona hacia el sur, de Guatemala, hasta Nicaragua y Costa Rica.
Los xicaques o tolupanes como también se les conoce son un pueblo indígena de Honduras opusieron gran resistencia durante la conquista de española Honduras y lucharon para evitar ser privados de su libertad.
Antes de la conquista este pueblo vivía desde la desembocadura del río Ulúa hasta las inmediaciones de Trujillo, haciendo de frontera hacia el interior del país (aproximadamente) lo que hoy son los límites norteños de los departamentos de Comayagua, Francisco Morazán y Olancho. El Valle de Sula era punto de reunión entre los mayas y tolupanes, cuya cultura era menos compleja que la de los mesoamericanos (los mayas) y típico de los pueblos centroamericanos (todos los que no eran mayas).
En ese entonces eran cazadores-recolectores, cultivaban yuca amarga y, comerciaban maíz y el cactus que produce la cochinilla, utilizaban canoas monóxilas para transportar sus productos comerciales.
A la llegadad e los espanoles su cacique era Cicumba, quien opuso resistencia a las fuerzas españolas dirigidas por Pedro de Alvarado en 1536 en la zona del río Ulúa y el valle de Sula. Luego de ser derrotada resistencia xicaque fue aprisionada junto al rey Cicumba, se les dejó morir por hambre. Las demás tribus restantes continuaron habitando sus poblados originarios.
Según parece, desde la antigüedad todos creían en un universo de espíritus y seres poderosos que gobiernan y dirigen el mundo de los seres vivos visibles. En la Montaña de la Flor se habla de Tomam Pones Papawi, el ser supremo que gobierna todo cuanto existe. Subordinados a él están sus dos hijos que dirigen el mundo de los seres vivos por medio de espíritus y seres intermedios.
Su religiosidad no está muy relacionada con los ciclos agrarios de siembra, crecimiento y muerte de las plantas, sino más con el mundo de los animales y sus espíritus protectores. Parece mucho menos elaborada que la de pueblos agrarios.

Machismo enraizado en el idioma espanol?

Aun en el idioma español se aprecia el machismo del mundo hispano. Porque si no, existe la palabra mujeriego y no existe su equivalente hombreriega? La palabra para expresar esta idea es “puta” mucho mas despectiva y condenatoria.
En nuestros días el machismo quizás esta mas maquillado que antiguamente pero sigue casi igual de fuerte. Aun las tareas del hogar se consideran una obligación de la mujer y creo que en eso influye mucho nuestra tradición, pues muchas mujeres creen que ese es su deber porque eso fue lo que vieron hacer a su madre, su abuela, su bisabuela y creen que deben seguir esa tradición. Peor aun, a esa pesada carga que constituye llevar el peso de las tareas del hogar, a menudo los hombres ni lo consideran trabajo.
Por otra parte no creo que toda la culpa sea de los hombres, también muchas mujeres conspiramos a que esto se perpetúe con la educación que damos a nuestros hijos. A las niñas les enseñamos a ser sumisas y a que sus deberes son atender su casa y a ser dependientes de los hombres. A los varones a menudo no les enseñamos a valorar y respetar a las mujeres como se debe, sino mas bien a abusar de ellas y a usarlas como esclavas y como objeto sexual.
Además somos también nosotras las que permitimos que el hombre dependa de nosotras en las labores del hogar y muchas veces no le exigimos ni tan siquiera una ayuda. Aun hoy somos victimas del machismo hogareño, el machismo sexual, y el machismo social que nos considera menos capacitadas que los hombres para puestos de importancia o donde a veces realizamos el mismo trabajo que un hombre y nos pagan menos.
Pero regresando al tema del idioma, el castellano actual nos discrimina, fíjese en esto: un zorro, es un tipo listo, un héroe justiciero, una zorra es una puta. El perro, es el mejor amigo del hombre, una perra, es una puta. Un aventurero, es un tipo valiente, osado, arriesgado, en cambio una aventurera, es una puta. Un callejero, es un hombre de la calle, un tipo urbano, conocedor de todos los trucos y marañas de la calle, una callejera, es una puta. Un hombrezuelo, es un hombrecillo mínimo, pequeño, una mujerzuela, es una puta. Un cualquiera, es un fulano, mengano, zutano, pero una cualquiera, es una puta. Un hombre publico, es un personaje prominente, un funcionario publico, quizás un político, una mujer publica, es una puta. Un hombre de la vida es un hombre de gran experiencia, una mujer de la vida, es una puta.

El libre comercio y el transporte de mercancias en Honduras

Dicen que siempre hay algo nuevo que aprender y ayer aprendí algo nuevo en el foro de Honduras en Univision gracias a la forista Sembradora. Según ella me explica en Honduras hay ciertos productos que se comercian libre de arancel entre los países Centroamericanos. Entre estos productos se encuentran los lácteos, verduras y ciertas carnes.
Honduras cuenta con el puerto mas importante de Centro América en el Atlántico.  Los países, centroamericanos, excepto Costa Rica, importan sus mercancías a través de Puerto Cortes. Cuando una mercancía  llega al puerto con destino a otro país las companias transportistas y agentes aduaneros pagan una póliza de Redestino, y va con un marchamos (comprado en el Banco Central de Honduras) también se paga el custodio para que acompañe a la mercancía desde PTC hasta las fronteras terrestres de Honduras con los otros países vecinos. En estos casos ni Honduras ni ningún otro país cobra impuestos por el transito de mercancías a través de su territorio, ya que esto es una norma aduanera internacional.
De todas formas el Honduras se beneficia de manera indirecta ya que la póliza de redestino, el marchamos y el custodio vienen siendo como una forma de impuestos, también la Empresa Nacional Portuaria le cobra a los transportistas la cuota por el manejo del contenedor en sus predios.
Estados Unidos ha donado a los países Centroamericanos muchísimo dinero, mas de mil millones de dolares a través de la Cuenta del Milenio, parte de ese dinero se esta usando para construir el  un canal seco, que pasa por Guatemala, Honduras, El Salvador y Nicaragua y por ese canal seco que aun se encuentra en construcción y que atraviesa Honduras de Norte a Sur, pasaran las cargas en transito y pagaran peaje.
En Honduras las cargas pagan peaje al salir de Puerto Cortes, al salir de San Pedro Sula rumbo a las fronteras del Poy y El Amatillo, (con El Salvador), El Florido, Copan, Aguas Calientes (con Guatemala) y Las Manos (con Nicaragua).

Los impuestos en Honduras

Esta es mi entrada numero 100


En Estados Unidos existe un sistema tributario organizado de manera que mientras mas gana una persona, mayor es el porcentaje de impuestos que tiene que pagar y por ejemplo los que ganan mas de 250 mil dólares pagan un porcentaje de sus ganancias mucho mayor que el resto. En Honduras no sucede así, por el contrario a partir de determinado nivel de ingreso, los impuestos se mantienen estáticos, lo que provoca que los más ricos, paguen relativamente menos. Y eso es lo que estipula la ley, sin contar que en la práctica, en muchas ocasiones los ricos no pagan ningún impuesto.
Quienes se atreven a promover cambios en este sistema son acusados de comunistas y muy a menudo desaparecen. Estimaciones recientes indican que el estado Hondureño dejó de percibir entre los años 2002-2008 un monto estimado de $2.300 millones (44 mil millones de lempiras) por las exoneraciones fiscales y franquicias otorgadas a más 30 entidades religiosas, restaurantes de comidas rápidas, organizaciones no gubernamentales y plantas maquiladoras.
En Honduras, la franquicia Burguer King no paga impuestos, mientras que Bigos, que igual vende hamburguesas pero es un negocio hondureño, si tiene que pagar impuestos.

Rød dømmekraft

- En gang i tida var jeg dum og naiv og ga bort bilder av meg selv i hytt og pine. Men jeg er nå blitt mer politisk interessert, og gjør ikke det lenger, sier Rødt-politiker Kjersti Nyhagen til Dagbladet.

"En gang i tida" er visstnok to år siden, men dømmekraften kan umulig ha bedret seg siden damen nå er medlem av Rødt.

Ubrukelige skattelister

Ifølge VGs dekning av rettssaken mot blant annet Høyres Anders Talleraas sjekket sekretæren til Stortingets pensjonstyre Talleraas' ligning. Der var han oppført med inntekt på over 800.000 kroner, noe som fikk henne til å reagere:

- Jeg kan ikke huske om det var i den boka på biblioteket hvor vi har oversikt over ligningen, eller hvor jeg sjekket Talleraas, men det var en ubehagelig følelse jeg fikk, forklarte Risnes.

Inntekten han stod oppført med var over 800.000, noe som var langt over hva stortingspensjonistene hadde lov til å tjene samtidig som man fikk utbetalt pensjon. Problemet til Risnes var at hun ikke visste hva som lå i disse inntektene og ikke hadde fullmakt til å gå inn i ligningen hans.
Med andre ord er skattelistene mer eller mindre ubrukelige til "informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold" slik pressen hevder når de bruker listene til å avsløre hvem som tjener mest av deltakerne i "Skal vi danse".

Som jeg har skrevet før - dersom man egentlig ønsket å se på virkningene av skattesystemet, så hadde det holdt med en anonymisert liste med postnummer, fødselsår og kjønn for å sjekke fordelingsvirkningene i samfunnet.

Da kunne vi sluppet de klamme unnskyldningene fra mediene om hvorfor åpenhet rundt hva naboen tjener er viktig for demokrati, rettferdighet og ikke minst - for den kritiske og gravende journalistikken. Hvordan kunne ellers TV2 rettferdiggjort å ha som toppsak på nyhetene i dag morges at Johan H. Andresen er Norges rikeste mann, eller at VG skriver om Snåsamannens lønnshopp og Dagbladet som kanskje mener de viser frem forskjells-Norge ved å trekke frem hvem som tjener mest av de hotteste kjendisparene som toppsaken.

Isn't it ironic?

Her drar man fra fedrelandet i en uke og går glipp av to debatter på NRK, blir gjenvalgt som nestleder i Stopp DLD in absentia og går glipp av opprullingen av nok en overvåkningsskandale. Da fikk jeg heller ikke skrytt av Marie Simonsens utmerkede kommentar i Dagbladet, der hun skriver at justisminister Knut Storberget ikke finner seg i at amerikanerne overvåker norske borgere. Det vil han gjøre selv, i langt større omfang og dybde gjennom datalagringsdirektivet.

For å sitere Alanis Morrisette: Isn't it ironic.... don't you think?

Treholt-etterforsker Leif Karsten Hansen skal ha vært med på å starte overvåkningsenheten ved den amerikanske ambassaden i Oslo. Han fortalte til Dagbladet i går at han ble forbannet på TV2 som ringte på døra hjemme hos han for en kommentar:

- (...) Hjemmet vårt er vår private sfære, og skal forbli det.

A little too ironic. Yeah, I really do think...

Leyenda de la iguana y la serpiente de cascabel

Cuenta una leyenda popular que hace mucho tiempo una iguana y una serpiente de cascabel se enfrascaron en una dura discusión. Todo empezó porque la iguana presumía de ser “el animal más venenoso del bosque”, y la serpiente de cascabel sabía que mentía, que la iguana no era venenosa. La discusión siguió hasta que la serpiente pidió remitirse una prueba para salir de dudas. Propuso que la iguana mordiera al próximo hombre que encontrara. La iguana se sintió perdida porque en el fondo sabía que su mordida no causaría ningún efecto y que perdería la disputa.
Pero la iguana tenia de su parte una clara inteligencia. Acepto el reto con la condición de que se hiciera creer al mordido que había sido atacado por la serpiente. De esta forma, la iguana se escondió, espero y con un rapidísimo movimiento clavó sus dientes en el talón del primero que acertó a pasar. Y aún más rápidamente se ocultó. La serpiente entonces apareció y el hombre quedó paralizado al verla. Pálido, sintió cómo su cuerpo se endurecía con el veneno que suponía le había sido inyectado. Y la impresión fue tan real, que cuentan que murió víctima no del veneno, que no existía, sino de miedo, de un ataque al corazón. Moraleja: podemos sentirnos envenenados, si nuestros pensamientos nos hacen sentir un veneno mortal, incluso si no existe.

¿Por qué entonces hay gente se siente ofendida con esas iguanas que los insultan? Pero también hay que reconocer que nadie puede ofendernos a menos que mentalmente le otorguemos ese derecho. Por ejemplo, pocas personas han sido más atacadas y vituperadas que Abraham Lincoln. Se le ridiculizó en caricaturas, se le hizo víctima de los más denigrantes chistes y bromas y se le insultó con los más duros epítetos. ¿Qué hizo este hombre a quien hoy reverenciamos como el abolicionista de la esclavitud? Simplemente dijo: “Si al final todo sale bien, no habrán tenido sentido quienes me critican. Si sale mal, ni todos los ángeles del cielo que juren que tenía razón me serán de ayuda”. Él trataba de llevar adelante sus ideas y no se dejaba inocular por el veneno de los demás. Simplemente conseguía paz mental controlando sus pensamientos.

Pero saben otra cosa, a la iguana o a la serpiente, tampoco hay que devolverles la mordida, como tampoco Lincoln devolvio los insultos.
Y sobre esto Jose Marti dijo mas o menos así:


Cultivo una rosa blanca
En junio como en Enero
Para el amigo sincero
que me da su mano franca
y para el cruel que me arranca
el corazón con que vivo
cardos ni ortigas cultivo
cultivo una rosa blanca

Los cardos y las ortigas son yerbas ponzoñosas que hacen daño, Marti cultiva rosas no solo para sus amigos sino también para sus enemigos. Al enemigo también le responde Marti con una buena acción, con una rosa blanca, para que mañana, se cumpla el dicho "Vive de forma que cuando mueras, hasta el enterrador te llore"...porque dicen en mi tierra que "Lo cortes, no quita lo valiente"

El sexto sentido o intuicion

La intuición es la capacidad de percibir claramente una idea o situación, sin necesidad de razonamiento lógico. Este "talento" comúnmente lo llaman también sexto sentido. Esto sucede cuando nos damos cuenta de algo sin razonarlo, solo lo sentimos, nos damos cuenta.
¿A quién no le ha pasado que siente que cierta situación sucederá y, sin más ni menos, termina siendo realidad?
A menudo se dice que las mujeres son quienes tienen más desarrollada la intuición y que, sin dudas, deben escuchar este yo interior cuando les habla. Pero esta es una sensación que no es fácil de explicar.
Hay dos tipos: la que se presenta en tus sentimientos y las que notas en el cuerpo. Bien sea que reacciones de cierta manera ante determinada situación o que, por ejemplo te erizas o ves imágenes relacionadas a momentos que nunca has vivido.
Lo cierto es que muchas personas alrededor del mundo han evitado instantes desagradables gracias a este sexto sentido que muchas veces nos grita como queriendo abofetearnos por no hacerle caso.
Confieso que muchas veces no he prestado atención a estos mensajes de que algo no va bien, pero, definitivamente, hay que hacerle caso a esta alarma que sólo quiere nuestro bien.
Diferentes tradiciones le dan distintas interpretaciones a este mismo fenómeno, algunos dicen que es nuestro ángel de la guardia que nos avisa de algo. Las tradiciones afrocubanas nos hablan de espíritus de personas muertas que nos guían, en ocasiones nuestros antepasados, otros dicen que es el espíritu santo. Los científicos explican que normalmente solo usamos un pequeño porcentaje de nuestra capacidad cerebral, y que existen personas fuera de la media que por alguna razón utilizan un mayor por ciento de su cerebro y por eso pueden tener entre otros muchos dones el de la intuición. 
De todas maneras la mayoría acepta es que esto existe y es algo bueno, es por nuestro bien. Si tienes el presentimiento de que algo no va bien, escúchalo. Si sientes que es la mejor oportunidad para lograr lo que quieres, ve por eso. Pero nunca, jamás, dejes de oír esa voz dentro de ti que te grita, a través de tu mente o de tu cuerpo, lo que podría suceder.

Delirios nocturnos


Cada día el mismo sentimiento hierve en mi mente, la misma duda bajo la furiosa lluvia lacerante, mi misma vieja tristeza en el patético y recurrente mundo gris de frío y oscura  soledad. Golpeo mi pecho al ritmo de tu intermitente recuerdo. Es tan desbordante este sentimiento, que tengo miedo de buscar las palabras precisas para llorarte. Presiento en mi dolor un abismo tan grande y en él una oscuridad de naturaleza enferma, que temo asomarme y que ante mis ojos se revelen mis fantasmas y me maten.
Hay tanto licor en mi sangre justo ahora, bebo la amargura de un liquido traslucido pero mi amargura es turbia y no tiene contención. No se de donde brota de mi tanto silencio y por qué hay tanta rareza en mi amor. Es anormal e ilógico que piense en ti, pero compartiría mi fe... Si tan sólo estuvieras conmigo.
Quiero despertar, abrir mis ojos y que entre la luz, quiero levantarme con todas mis piezas y que el mecanismo funcione. Estoy abatida, he luchado tanto, he sido tan paciente. Tu eres tan profundo e intelectual, pero yo estoy demasiado cansada y triste para tratar de entenderte y más aun, derribar tus murallas. He besado tantas veces tu pared, tengo llagas en el cuerpo de tanto que quise abrazarte.
Otra vez me derribaste con tu arrogante manera de conseguir lo que quieres y tus fugaces sacudidas... Sobre todo tus fugaces y ansiosas sacudidas.

Un mundo de apariencias y caretas

Hoy en día se vive demasiado de las apariencias, de lo que está por fuera, del que dirán y se presta menos importancia cada vez a la esencia, al interior, a quien realmente somos.
Sin embargo, quienes somos por dentro es lo que importa, porque las apariencias queramoslo o no, cambiaran.
Por estos días estaba comentando acerca de las mujeres que muestran mucha piel, lo cual en mi humilde opinión es muy vulgar.
Pero hay hombres que también creen que sólo por tener músculos grandes se comen el mundo.
Señores, eso no importa. Al final, si no tienes un buen tema de conversación, nadie querrá estar contigo en serio. Si no tienes buenos sentimientos, seguirás solo por la vida.
Como nos dijo alguna vez mi profesora preferida: “El sexo pasa. Esas ganas locas de hacer el amor se acaban en algún momento. ¿Y luego? Luego son momentos para conversar, luego son más unos amigos, unos compañeros”.
Y ella tiene toda la razón. En la vida no hay que buscar estar con la persona más guapa, sino con la persona que mejor corazón tiene.
Y ni se diga de aquellas personas que aparentan ser unas dulces ovejas, pero cuando en verdad las conoces, resultan ser el más feroz de los tigres.
Les aconsejo que sean ustedes mismos donde quiera que vayan, con quien quiera que estén. No tiene sentido ser otra persona si es a ti a quien podrían realmente valorar.
Y hay quienes, incluso, aguantan cosas sólo por aparentar.
Nada como ser claros, transparentes, únicos.
En vez de pensar en estar todo el día en el gym, ¿por qué no tomar tiempo para leer las noticias, un buen libro, para ver una película? Aun mas, debemos tomarnos un tiempo para reflexionar, hacer planes, poner en orden nuestras ideas y nuestros objetivos, analizar las cosas que escuchamos, no creerlas sin pensar.
En vez de vivir de lleno en la peluquería, ¿por qué no aprendes a hacer algo divertido, leer algo, conversar con las personas? escuchar a los demás, interesarte por lo que piensan los que te rodean. Muy bien dice Marti en los Zapaticos de Rosa "todo lo quiere saber, de la enferma la señora, no quiere saber que llora, de pobreza una mujer"
La gente cada día es más vacía. Deberíamos intentar recuperar eso, llenar ese vacío con buenos sentimientos. ¿Cómo? Siendo tú mismo. Aquí y en Japon, donde sea que te encuentres. ¿Lo que opine la gente? Eso que importa. Si no te valoran por cómo eres, nada tiene sentido.
Sonríe y jamás te escondas detrás de una careta.

Sirkushesten Hagen

Flere har sammenlignet Hagen med en gammel sirkushest som lukter sagmugg. Han tiltrekkes av manesjen. Det er fortsatt er mange som underholdes av å se gamle sirkushester som traver rundt i sirkler. Spørsmålet er om det er så lurt å bruke dem til noe annet enn nettopp det - underholdning.

Ifølge VG svartelister Carl I. Hagen Høyre-topper som "utmerker seg med negative karakteristikker av Frp" som statsråder i en mulig samarbeidsregjering mellom Høyre og FrP. Svartelister han ikke dermed seg selv som både mulig statsråd, men også ordførerkandidat i Oslo?

Det er ingen tvil om at et hvert samarbeid, enten det er mellom partier, organisasjoner eller bedrifter, til en hver tid er tuftet på menneskene som skal samarbeide og forholdet mellom dem. Man kan være enige i 80% av sakene, men allikevel strande på at den ene eller andre ønsker å markere seg på de mindretallet av sakene man er uenige om. Hagen trekker spesielt frem innvandringspolitikken som en av de sakene han ønsker at FrP skal stå beinhardt på. I samarbeidsklimaets navn, da?

Se også Cracked actor: Kongen og jeg

Det er sikkert riktig at det finnes Høyre-folk som ikke tåler trynet på enkelte FrPere og omvendt. Jeg har vært i begge partier og mener det er gode grunner til det. Høyre-folk kan virke ekstremt arrogante i møte med FrP, mens enkelte FrPere reagerer 5-åringer i trassalderen når de hører Høyre-folk snakke. Likheten mellom dem er at de ser på hverandre som politiske motstandere, ikke politiske konkurrenter. Man kan samarbeide med en konkurrent om å nå de samme målene, men aldri med en motstander.

Nøkkelen til et godt samarbeid er å komme ut av skyttergravene og snakke med hverandre, ikke om hverandre. Hadde Carl I. Hagen ønsket et godt samarbeid kunne han forsøkte å finne frem til sin indre statsmann og tatt initiativ til nettopp dette. Det gjør han ikke.

KrF horer med Ap, men kommer hjem til Høyre

Arbeiderpartiets Anette Trettebergstuen er bekymret over homopolitikken dersom KrF skyves over i armene på Høyre og FrP. Det er mulig at dette ikke er riktig tidspunkt å minne om at KrF hadde statsministeren og Høyre hadde finansministeren i samme regjering. En finansminister som var homo og så langt den eneste norske politiker på ministernivå som har vært det. I motsetning til de rødgrønnes rene heterofile regjering. De må ha glemt en kvote. Nok om det.

Det er sikkert teit og også minne om at KrF ikke trenger å skyves over på borgerlig side. Mulig partiet preges mer av å ligge i sykeseng enn i ekteseng for tiden, men selv om de har horet med Ap under forhandlinger om statsbudsjettet tidligere, så vet de hvem de skal hjem med.

Men jeg kunne kanskje oppfordre Trettebergstuen om å lese Aftenpoften i dag (slapp av, det er årevis siden det var en borgerlig avis - den er helt ufarlig) og spørre om hun synes det er greit at Uganda fortsatt er et av de største mottakerlandene for norsk bistand og om hun synes å henge homser er å få valuta for pengene - de rundt 430 millionene av dem? For mens KrFs utviklingsminister Hilde Frafjord begynte å kutte i bistanden til landet da partiet satt i regjering med Høyre, så kan vi ikke se at verken SV eller Ap har videreført dette.

Frafjord var kritisk til at den nykristne president Museveni endret på grunnloven slik at han kunne ta flere presidentmandater. Han sitter fortsatt. Og får blant annet fortsatt direkte budsjettstøtte fra Norge. Nå skal jeg ikke tillegge Frafjord noen homovennlige intensjoner bak kuttene til Uganda, men Trettebergstuen kan jo spørre sin 100% heterofile egen regjering om de har tenkt å gjøre noe.

Så tror jeg Trettebergstuen skal bruke mindre tid på å bekymre seg over homopolitikken til Høyre. Tror nok homoene våre vil bitche oss på plass om det skulle bli nødvendig. Det blir det neppe.

Naturlig utvalg

– Vi putter jo ikke folk på listene på bakgrunn av det de mener, sier nominasjonskomitélederen i Finnmark Arbeiderparti til avisen Ságat.

Nei. Det blir vel først relevant etter at man har sørget for kvinnekvoten, minoritetskvoten, fagforeningskvoten, ungdomskvoten og eldrekvoten. I Oslo kan du legge på fordeling i forhold til øst, vest og lokallagene generelt.

via @

Skatteporno - mer grafsende enn gravende journalistikk

Dersom man egentlig ønsket å se på virkningene av skattesystemet hadde det holdt med en anonymisert liste med postnummer, fødselsår og kjønn for å sjekke fordelingsvirkningene i samfunnet.

Det er nok en gang tid for min årlige fåfengte øvelse i å argumentere mot offentliggjøring av skattelistene.

Hvert år undergraver de samme mediene som påstår at skattelistene er et viktig for deres gravende journalistikk argumentene sine gjennom å bruke "gravende" journalister til å taste inn navn på politikere, kjendiser og næringslivsfolk for å skrive lettvinte artikler om hvem som tjener hva i Norge. Et journalistisk arbeid som like gjerne kunne vært gjort av en seksåring som kan stave.

For det første forteller likningsutskriften kun hva en person har hatt i skattbar nettoinntekt i henhold til innrapporteringsregler og fradrag. Det forteller deg ingenting om hva personen faktisk tjener. Mer graverende er at likningsutskriften publiseres før skattebetalerne får tilgang til denne selv og mulighet for å korrigere de tusenvis av feil som skattemyndighetene har gjort.

For det andre er hva naboen tjener langt mindre relevant enn å vite om fradragsordningene i skatten fungerer etter intensjonen. Men dersom man egentlig ønsket å se på virkningene av skattesystemet, så hadde det holdt med en anonymisert liste med postnummer, fødselsår og kjønn for å sjekke fordelingsvirkningene i samfunnet.

Da kunne vi sluppet de klamme unnskyldningene fra mediene om hvorfor åpenhet rundt hva naboen tjener er viktig for demokrati, rettferdighet og ikke minst - for den kritiske og gravende journalistikken. Hvordan kunne ellers TV2 rettferdiggjort å ha som toppsak på nyhetene i dag morges at Johan H. Andresen er Norges rikeste mann, eller at VG skriver om Snåsamannens lønnshopp og Dagbladet som kanskje mener de viser frem forskjells-Norge ved å trekke frem hvem som tjener mest av de hotteste kjendisparene som toppsaken.

I år er det tydeligvis barnehageeierne som skal tas, i tråd med de rødgrønnes politikk og argumentasjon fra i sommer. Rimi-Hagen tjener også penger på barna dine. Gitt at du gir dem mat. Det er faktisk ikke forbudt å tjene penger på varer og tjenester folk trenger. Tvert i mot.

Journalister tror kanskje at de klarer å finne mye relevant informasjon i skattelister som kun inneholder formue og skattbar nettoinntekt i henhold til innrapporteringsregler og fradrag. Dersom mediene er interesserte i hemmelige nettverk og skumle forbindelser, så er det for øvrig ikke skattelistene det lønner seg å snoke i, men i årsrapportene som selskaper er forpliktet til å sende inn til Brønnøysundsregisteret. Her rapporteres det både om eierstruktur og administrerende direktørs lønn og frynsegoder. Her kan det også nøstes i hvem som sitter i hvilke styrer, sjekke ut mulige nettverk og få en oversikt over gutteklubben Grei. Men dette er noe mer krevende å gå gjennom enn å kunne stave navnet på en finanskjendis riktig i søkefeltet hos skattemyndighetene.

Høyre har foreslått en ordning der det automatisk sendes en epost til den man søker på med informasjon om hvem som har sjekket hans eller hennes skatteoppgjør. Dette kan gjøre det mindre fristende å uten videre søke opp en nabo eller kollega. Det er en start. Men målet må være å fjerne offentliggjøringen av skattelistene helt.

Hensynet til personvern og vern av den private sfære er en like stor forutsetning for et demokrati som åpenhet og informasjonsfrihet. I denne saken bør personvernet veie tyngst.

Que es realmente el socialismo.

Los cubanos sabemos muy bien lo que es el socialismo, pero al parecer la mayoría de el resto de los latinoamericanos no lo tiene claro sobre todo porque tienen la suerte de no haberlo sufrido en carne propia. Muchas personas confunden el que el presidente de un país tenga ideas de izquierda con que el país sea socialista. Así por ejemplo muchos tienen la duda si siendo Daniel Ortega presidente de Nicaragua, eso no hace de el país, un régimen socialista.
Otros tantos piensan que los países Nórdicos al tener ciertas gratuidades y cierto control del estado eso los hace socialistas. Así en un foro de univision algunos foristas ponían de ejemplo a países como Dinamarca, Noruega, Finlandia, Suecia y Suiza y decían que eran países socialistas.
Pues bien, lo que define a un sistema como socialista es el tipo de propiedad de los medios de producción, en el socialismo los medios de producción no son privados, son de propiedad social, o sea del estado que ejerce un control colectivo y supuestamente planificado de la economía.
En un sistema socialista, al establecerse la propiedad social (colectiva) de los medios de producción, desaparece cualquier forma de propiedad privada de los bienes de capital y con esta el capitalismo.
Los países socialistas tienen otra serie de características que si bien es cierto no son las que lo definen como tal, hasta ahora casi siempre han estado presentes en todos los países que han puesto en practica este sistema social. En primer lugar en los países socialistas siempre hay un solo partido, el partido comunista, por lo que no se realizan elecciones presidenciales de la manera tradicional en que se realizan en los países democráticos. Las elecciones que se realizan son para los diputados a la asamblea nacional, que viene a ser el equivalente del congreso, en el capitalismo.
En el mejor de los casos, entre esos diputados es que se elige al presidente pero en la practica casi siempre los presidentes se reeligen hasta su muerte o dejan su cargo por estar muy enfermos como en el caso de Cuba, con Fidel Castro, que al enfermarse sencillamente delego el poder en su hermano como desde antaño hacen los reyes y emperadores. Por definición el socialismo comienza con la dictadura del proletariado, y cabe recordar que el propio Lenin dijo que "dictadura es una palabra dura" y supuestamente la individualidad debe plegarse a la colectividad supuestamente en aras del bien social, o colectivo. Pero como se interpreta lo que es el "bien social" esa es facultad de los lideres, los cuales son los encargados de decidir lo que es bueno y lo que es malo para todos por igual, y se supone que todo buen "revolucionario" supuestamente es sinónimo de buen "patriota" debe seguir las orientaciones que vienen desde arriba, desde los lideres y debe estar dispuesto a cumplir cualquier "tarea que le asigne la revolución" así es en el socialismo.
Lo que en realidad sucede es que todo es una farsa, pasan los años y con el tiempo nos damos cuenta que todo sigue igual y que cuando cambia es para peor, porque a los lideres lo que les interesa es mantener su puesto y sus prebendas y a los lideres máximos mantenerse en el poder por todo el tiempo posible, preferiblemente hasta su muerte.

Recuerdos de la television cubana

Desde que salí de Cuba he ido perdiendo poco a poco y cada vez más mi interés por la televisión, por muchos motivos y razones me he ido desconectando poco a poco de este medio y quizás haya en esto un poco de mi voluntad y mi deseo de hacerlo. Tampoco quiere decir que haya roto definitivamente ni que considere que en todos los casos sea una mala influencia para mi, esto no, porque en ocasiones he apreciado un buen trabajo en algunos canales y programas que realmente merecen la atención de los televidentes no muy asiduos, como yo. Pero a menudo pienso en su influencia sobre las personas, sobre un pueblo entero.
En Cuba, tiempo atrás solo existían dos canales, Cubavisión y Telerebelde, mas conocidos como el canal 6 y el canal 2, al menos eso era antes. Luego crearon el Canal Educativo y alguno que otro que ahora no puedo precisar. Por supuesto que estos canales no transmitían durante todo el dia, comenzaban a las 6 o 7 am y hasta las 8 o 9 y luego regresaban a las 5 de la tarde y cesaban al rededor de las 11 o 12 de la noche. Realmente las horas de transmisión eran pocas y prácticamente había un solo canal que era Cubavisión porque el otro ya mencionado, era casi en su totalidad sobre temas de deporte y al menos en mi casa no tenía mucho éxito. Quiero en esta ocasión recordar los mejores programas, o al menos los que yo mas recuerdo y hasta extraño. Aunque pueda no lo parezca y a pesar de que muchos quizás no coincidan conmigo, la TV cubana de aquellos tiempos era bastante variada, había un espacio para cada cosa, las telenovelas, los programas educativos o históricos, los humorísticos, los programas sobre cine, los de participación, los de música, los de arte, los informativos, los de discusión sobre temas de psicología y sociología, los policíacos, los de ciencia, tecnología y medio ambiente y otros variados en su contenido. En vez de enumerar una larga lista de aquellos programas que me marcaron para siempre, mejor citaré los que recuerdo con más aprecio. Uno que recordaremos mucho los cubanos es Vale la pena, nadie puede negar que Calviño nos introdujo en el mundo de la psicología de un modo bastante convincente y ameno. Pero debo citar con la misma intensidad a Escriba y Lea, aquellos viejitos-enciclopedias, esos maestros de la sabiduría junto a los que acerté y desacerté tantas veces en la lucha por el premio del conocimiento. Entorno, quién no lo recuerda, programa emblemático de la televisión cubana, que nos mostró el mundo y las especies más maravillosas de la flora y fauna. Pasaje a lo desconocido con sus misterios a la deriva. Los tan entrañables programas sobre cine como 24 x Segundo, donde recibíamos una clase sobre crítica de cine e Historia del Cine, donde siempre apreciábamos un clásico de la pantalla grande. Ahora, no puedo pasar por alto los musicales, Acapella, ahí ponían los clásicos del rock internacionales y nacionales, excelente el diseño de arte, por citar algunos otros, Colorama, Cuerda Viva que me encantaba, muy juvenil y siempre con lo último del quehacer musical nacional en todos los géneros. Podría emplear tanto espacio en esta superficie virtual para hablar de una serie de programas televisivos que están bien guardados en mi memoria, pero tampoco es mi intención ahondar hasta la saciedad. Entonces y ya para concluir no puede faltar mi gran elección, mi programa predilecto, preferido entre todos, Prismas, tan parejo y disparejo en su variedad, tan al final de la noche, tan cruel y rosa como la pantera, la verdad es que lo recuerdo con mucha nostalgia. Hasta aquí llego por hoy, que sirva también mi blog para que cada cual traiga su pedacito de memoria y nos lo comparta.

A mi isla querida

Nací un día cualquiera, ...en un año, aun no muy remoto. Fue en esa isla de los contrastes donde tuvo lugar tal acontecimiento, en esa Atlántida perdida, Utopía al borde de un naufragio, y en su ciudad capital, con nombre de mujer dormida, fue donde vi la luz por vez primera. Allí crecí, fui valiente y cobarde con igual remordimiento, allí construí mis castillos de arena, tuve el mar como reino, como paraíso, como frontera, y como carcelero. Allí tuvimos todos un poco de pan y miseria, el sol del mediodía que alargaba las sombras y fatigaba las horas con un cansancio como de haber estado todo el día juntando sueños. La gente, los amigos, los lugares, las aceras pintadas por los niños y pisoteadas por la gente mayor, cada árbol martirizado, víctima de un pacto entre dos adolescentes. Los minutos de silencio por los mártires, las consignas, nuestras historias de hombres admirables, de muertes perpetuadas. Mi primer beso como un descubrimiento, las noches en el malecón sin nada más que hacer que amarnos todos, que inventar juegos al azar, sin ningún otro compromiso que nombrar estrellas y adivinar barcos en el abismo, horizonte invisible donde el mar y el cielo copulan toda la noche para volverse una sola masa obscura ante nuestros ojos. Allí está mi ciudad, en esa latitud del mundo donde la risa llega con el viento y es como algo pegajoso que se adhiere a la piel y te vuelve incrédulo, ese lugar estratégico para olvidar todo y paradójicamente, vivir del recuerdo, para inventar palabras nuevas, para amar y odiar como una verdad peligrosa. A ella dedico este blog a Cuba, "la tierra más bella que ojos humanos hayan visto"

La envidia, el disimulo y la admiracion

La Envidia tiene muchas caras y a menudo es disimulada detrás de una sonrisa amable, complaciente. A veces el esfuerzo por disimularla es tan grande, que se esconde acatando órdenes, en sumisión o por el contrario actuando con gran admiración y dedicación. Por eso es difícil de detectar.
Si llegamos a detectar la envidia antes de que cause estragos, podremos evitarnos grandes dolores de cabeza. No se trata de defendernos, ya que el envidioso, no tiene conciencia de lo que le pasa. Si podemos comprender esto, vamos a aprender a medir el grado de confianza a desplegar con las personas envidiosas. Y el daño será menor. En realidad, no se trata de un alerta paranoico. Se trata de poder despertar a señales, signos que nos preserven.
Si ya es tarde y no se ha dado cuenta a tiempo, no lo tome como algo personal. No es UD. Quien despierta ese sentimiento, es sólo lo que Ud. representa, lo que moviliza. El ser depositario de semejante premio suele ser muy doloroso. Entra en funcionamiento la Dramática Relacional Interna de cada uno. La DRI de Persecución, de Abandono y/o de Exclusión, el castigo de la antigüedad, el peor de todos, peor que la misma muerte, El DESTIERRO. Lo ideal sería mantener un estado de alerta que nos permita detectar cuando estamos siendo blanco de las flechas de la envidia. Darnos cuenta de que no somos los responsables del sentimiento de nadie. Si se logra no tomarlo como algo personal, ese dolor va a llegar, se va a asimilar y va a ser expulsado sin dejar estropeado a quien se ha dirigido la envidia. El envidioso se alegra del mal de su "envidiado" le produce un placer malsano el dolor ajeno cuando de alguna forma consigue herirlo, lastimarlo, vengarse. Cuando su imagen se ve deteriorada. Pero queda agotado finalmente. Es tan grande el desgaste de energía en relación a la vida de los otros, que no puede llegar a plasmar sus propios sueños. Si se diera cuenta que se está haciendo un daño a sí mismo, tal vez lo pensaría dos veces. Si no logramos comprender que el dolor de uno es el dolor de todos, seguirá habiendo hambre, guerras, abusos y mas y mas miserias humanas día a día. Al dañar a otro me daño a mí mismo. Aunque se crea el vivo y juegue a que no se da cuenta o que no le importa. La persona depositaria de esa Envidia puede verse envuelta en situaciones de riesgo.
El envidioso no tiene paz. Su mente está atormentada, inquieta, llena de voces.
Se siente infeliz, fastidiado por estar todo el tiempo pendiente de lo que hacen o no hacen los demás. Porque el otro actúa como un espejo. Entonces hay que destruirlo.
Lo lamentable es que a veces, la única manera de que un envidioso se ponga en contacto con lo que realmente desea, lo hace feliz, lo enamora, es verlo en otro. Porque está tan desconectado de su sentir auténtico que no sabe ni qué le gusta, no sabe ni lo que quiere.

Curiosidades de la economia socialista cubana

Recuerdo que en Cuba a principio de los anos 90 se acabo el "patrocinio" de la antigua Unión Soviética, que se aparto del socialismo y dejo de mantener la economía cubana dejándola en una gran crisis a la que eufemísticamente le llamaron "periodo especial"
El gobierno cubano recurrió entonces a una serie de medidas restrictivas, como se dice vulgarmente a apretarse el cinturón. Pero a que recurrieron para salir de la crisis?, para generar divisas? acaso perfeccionar la economía socialista? NO, se le ocurrió la genial idea de para "salvar" al país construir empresas capitalistas con capital extranjero capitalista que fueran eficientes y generaran dinero, para poder seguir manteniendo el socialismo en Cuba.
Si el socialismo es bueno porque en el momento de crisis acudieron al capitalismo? porque los mismos hoteles que ya existían, en vez de hacerlos funcionar al estilo socialista, se buscaron socios capitalistas que los administrara y los sacara del desastre? porque enfocaron ese turismo hacia turistas capitalistas? porque los turistas que van a cuba no son chinos, ni vietnamitas, son canadienses, españoles, mexicanos, capitalistas en general, en cuba no se recibe un solo turista de un país socialista porque eso no existe en el socialismo, en ese sistema solo se pasa hambre y necesidad, nadie puede darse el lujo del turismo.
La planta de níquel que hay en Moa, ese es un gran yacimiento de níquel, que hicieron? también lo hicieron una empresa capitalista con capital canadiense porque? porque no lo hizo cuba sola como empresa socialista? o porque no con ayuda china, o socialista en general? porque los castros saben que lo bueno, lo que funciona es lo capitalista, ellos saben eso muy bien. Y las comunicaciones? a principio de los 90 la telefonía en cuba era primitiva, cuando pensaron en desarrollarla que hicieron? ETECSA una empresa capitalista con capital italiano, canadiense, israelí, pero de socialismo nada, porque? porque querían que funcionara, porque en cuba no hay comida? porque las empresas que producen la comida son socialistas, en la industria alimenticia han hecho muy pocas empresas capitalistas solo para producir para el turismo que es quien puede pagar, el pueblo no gana como para pagar lo que producen esas empresas porque el pueblo en su mayoría trabaja en empresas socialistas para el estado donde apenas les pagan menos de 20 dolares al mes.
En fin, en Cuba lo que funciona como empresa capitalista, funciona bien, lo que funciona como empresa socialista es un desastre.

Hyklersk om valgfrihet og abort

SV er prinsipielt mot at private kan brukes til å gjøre folk friske. Men når det gjelder å gi kvinner mulighet til å ta abort, da er plutselig valgfrihet viktig og private gode nok.

Sosialistisk Venstreparti nøler sjelden med å vise sin forakt og moralske forargelse ovenfor de som tilbyr private helse- og omsorgstjenester. Mangelen på logikk er derfor slående når SVs Inga Marte Thorkildsen forsvarer regjeringens prøveprosjekt der privatpraktiserende gynekologer kan gi kvinner abortpiller og begrunner dette med "valgfrihet". I tillegg har Thorkildsen frekkhetens nådegave å kalle KrFs motstand for hyklersk.

I 2005 brukte de rødgrønne mye tid og krefter på hvor umoralsk det var at private tjente penger på andres sykdom. Det resulterte i en regjeringserklæring som slo fast omfanget at avtaler med private kommersielle sykehus måtte begrenses. Resultatet er stadig lengre helsekøer. Private skal ikke få lov til å gjøre mennesker friske. Til å abortere friske fostere er de derimot gode nok til. For der skal kvinner få ha sin valgfrihet.

KrF har et relativt konsekvent syn mot abort, men bruker for så vidt vikarierende argumenter mot ordningen. SV derimot er for fri abort på friske fostere, men kaller det sorteringssamfunnet dersom kvinner ikke ønsker å bære frem et fosteret med alvorlige skader eller sykdommer. De er mot at private kan brukes til å gjøre folk friske, men altså for å gi kvinner valgfrihet til å velge private for å utføre abort.

Dersom jeg var Inga Marte Thorkildsen så ville jeg vært ytterst forsiktig med å kalle andre hyklere i denne saken. Men siden jeg ikke er det, så kan jeg kalle Thorkildsen hykler uten å nøle.

Penger til gode formål

Det er en prestasjon at Arbeiderpartiet konsekvent klarer å fremstå som moralsk overlegne når de driter seg ut, sender regningen til andre og så bruker småpenger i forhold på "gode formål".

Etter å ha brukt 500 millioner mer enn planlagt på et kulturhus, ble Lørenskogs Arbeiderparti-ordfører Åge Tovan i går gitt æren for idèen om å innføre en næringsskatt på arbeidsplasser i egen kommune for å få "mer penger til gode formål"(se reportasjen fra Dagsrevyen- virkelig!). Næringskatten vil gi Lørenskog kommune 30 millioner kroner i ekstra inntekter.

Spørsmålet om ikke kommunen burde rydde i egen økonomi før de går "på jakt etter mer penger" ble aldri stilt. Som NRK sier i intro til reportasjen; Mange kommuner trenger pengene, blant annet til skole og rusomosorg. Arbeiderpartiet kunne ikke regissert toppsaken i Dagsrevyen bedre om de hadde gjort jobben selv.

Vi blir presentert for Maiken, en nydelig ung jente som bor på et bosenter for rusavhengige på Lørenskog. Hun sier at tilbudet er viktig for henne, hun har selv gått gatelangs tidligere. Så går vi over til Arbeiderpartiets ordfører i Lørenskog, Åge Tovan, som i våres var på "jakt etter mer penger til gode formål". Da kom han med den geniale ideen om å skattelegge arbeidsplasser enda mer lokalt. Som han selv sier:

- En fornuftige, rettferdig fordeling av skatt som skulle gå til gode formål for Lørenskogs innbyggere.

Alle forslag til skatteøkninger begrunnes med de gode formål. Vi ønsker Maiken alt godt. Men hvorfor måtte ordføreren i Lørenskog "på jakt etter mer penger til gode formål"? Kan det være fordi de hadde brukt opp pengene sine på dårlige?

I Romerikes Blad 13. august i år kunne vi lese at det nye kulturhuset i Lørenskog nå er oppe i en prislapp på 770 millioner kroner. Det er en budsjettsprekk på over 500 millioner kroner. Mens politikere fra blant annet Høyre har kritisert investeringen og spurt om ikke pengene bør prioriteres til annerledes, så har de rødgrønne trumfet gjennom byggingen av kulturhuset, som blant annet skal inneholde fire kinosaler og en kaffe- og vinbar.

NRK forteller videre at ordføreren gleder seg til å gi mer til bosenteret for rusavhengige når 30 millioner ekstra kommer inn til Lørenskog kommune neste år. Det er Maiken glad for. Mon tro hva Maiken synes om at kommunen på den ene siden sløser bort 500 millioner kroner, og deretter belaster næringslivet med en ekstraskatt som gir dem 30 millioner til "gode formål".

Høyre-styrte Oslo gikk på en helvetes smell med Holmenkollutbyggingen. Den ansvarlige byråden fra FrP måtte gå, og jobben med å dekke inn utbyggingen - som hele nasjonen nyter godt av - har blitt gjennomført. Uten kutt. Uten økt skattebyrde på næringslivet. Det er en prestasjon at Arbeiderpartiet konsekvent klarer å fremstå som moralsk overlegne når de driter seg ut, sender regningen til andre og så bruker småpenger i forhold på "gode formål".

Det kritiske spørsmålet ordføreren får er derimot om ikke næringslivet vil flytte til andre kommuner uten næringsskatt, men nei - det har han ingen tro på.

- Nei, jeg mener at Lørenskog er en indrefilet når det gjelder marked. (...) Her vil dem være, altså. Her er det så attraktivt å være.

For de av dere som aldri har hørt om indrefileten Lørenskog, så er det et sted vi i Oslo passerer på vei ut til Gardermoen.

Da Høyre-styrte Oslo var vrangvillige og krevde store penger fra bedrifter som ville etablere seg her rundt slutten av 70-tallet (kanskje begynnelsen av 80), forsvant de store bedriftene ut til (den også Høyre-styrte kommunen) Oppegård. IBM, Kodak, Stabburet med flere, sørget for at Oslo-folk kjørte ut av byen for å jobbe. Oppegård fikk selvsagt også arbeidsplasser og inntekter via kommunale skatter og avgifter. Alle Arbeiderparti-styrte kommuner er mer enn velkomne til å kopiere tabben Oslo kommune gjorde den gang. Så får heller vi i Høyre sørge for at det er en Høyre-styrt kommune i nærheten som griper muligheten og ønsker næringsliv og arbeidsplasser velkommen. Og der det er næringsliv og arbeidsplasser, er det som regel et godt velferdstilbud.

Pageviews Last 30 Days

Followers