Det er ikke alle deler av politiet som står hjelpeløse i kampen mot hardkokte kriminelle siden Norge ikke har innført datalagringsdirektivet. Neida. I dag har trafikkpolitiet i Oslo gjennomført beinharde aksjoner mot borgere som sykler på rødt. Politiførstebetjent Glenn Berg, som leder aksjonen, sier til Aftenposten:
– Jeg tror at mange syklister ikke er klar over at de anses som kjørende, akkurat som bilister. Og så er det noen som tror at politiet ikke bryr seg.
Hvordan folk kan ha fått oppfatning om at politiet ikke bryr seg er et mysterium. At kun 15% av anmeldte saker i Oslo blir oppklart og at politiet ikke etterforsker innbrudd og tap av verdier under 100 000 har sikkert ikke noe som helst med saken å gjøre.
- Derfor er det viktig å ha disse aksjonene. Syklister er ofte den tapende part i trafikkulykker. Med slike aksjoner kan vi også forebygge ulykker, påpeker Bergh.
Vet ikke jeg, men kanskje politiaksjoner rundt Jernbanetorget, Akerselva og Grønland - der narkotika omsettes fritt og organiserte tyver herjer - kanskje kunne forebygge for eksempel , tja, kriminalitet?
Det låter kanskje dumt for de som kan dette her - politiet og sånn - men funker det på samfunnsborgere som sykler på rødt, så kan det jo hende det funker på andre også. Bare en tanke...
Men lagre data om hele folket, det skal de..
Holde graderte navnelister på ansatte i den norske etterretningstjenesten hemmelig klarer de ikke, men å lagre omfattende data om alle norske borgeres kommunikasjonsvaner og hvor de befinner seg (geodata) - det skal de.
Jada.
Arbeiderpartiet står fast på sin intensjon om å innføre EUs datalagringsdirektiv og Høyre vingler videre. Argumenter mot - uansett hvor mye man underbygger disse - preller av som vann på gåsa. At forsvarsdepartementet frykter at dersom uvedkommende klarer å få tilgang til dataene som lagres, vil mobiltelefonen alene gjøre det mulig å kartlegge bevegelsene og sikkerhetsmønstrene til for eksempel statsministeren, regjeringsmedlemmer, beslutningstagere og andre nøkkelpersoner i Norge.
Men for all del. Dersom vi kan få et effektivt verktøy for å etterforske mobbing på internett så er det vel verdt det..
Oppdatert: Forsvaret har gitt opp å fjerne sensitive data fra nett.
Jada.
Arbeiderpartiet står fast på sin intensjon om å innføre EUs datalagringsdirektiv og Høyre vingler videre. Argumenter mot - uansett hvor mye man underbygger disse - preller av som vann på gåsa. At forsvarsdepartementet frykter at dersom uvedkommende klarer å få tilgang til dataene som lagres, vil mobiltelefonen alene gjøre det mulig å kartlegge bevegelsene og sikkerhetsmønstrene til for eksempel statsministeren, regjeringsmedlemmer, beslutningstagere og andre nøkkelpersoner i Norge.
Men for all del. Dersom vi kan få et effektivt verktøy for å etterforske mobbing på internett så er det vel verdt det..
Oppdatert: Forsvaret har gitt opp å fjerne sensitive data fra nett.
Trangsynte velgere - eller foraktfulle politikere?
Samme dag som Sir Alex Ferguson omfavner Labour under valgkampen i Storbritannia, scorer Gordon Brown selvmål ved å kalle en arbeiderpartivelger for trangsynt. Det i seg selv burde egentlig ikke være en nyhet. Mer interessant er hans spørsmål om hvem som hadde latt kvinnen komme i kontakt med han. De som fortsatt tror at politikk og valgkamp handler om at folk flest kommer til ordet tar skammelig feil. "Folket" er silt ut og valgt etter hvordan de kan få kandidaten til å fremstå mest sympatisk. Å da møte egne "trangsynte" velgere fra arbeiderklassen som stiller helt legitime spørsmål om de stadige skatteøkningene som går utover vanlige folk og den økte innvandringen kan selvsagt være beklemmende. Journalister er jo altfor dannede - eller fjerne fra folk flest - til å gjøre nettopp det.
Alex Ferguson er bragt inn i et mediastunt for å gi et ekstra løft til Labours kampanje for å nettopp oppmuntre vanlige arbeidsfolk til å stemme på dem. Ferguson kritiserer David Cameron for å kun "helping his own sort" - altså ivareta de rike og priviligerte.
At Alex Fergusons selv tjener rundt en million i uka for å trene drittunger med ego på størrelsen med Sponheims for å sparke ball til en ukelønn som overgår en norsk statsministers årslønn gjør han jo desto mer representativ for de "trangsynte" velgerne som Brown så åpenbart forakter, eller hva?
Alex Ferguson er bragt inn i et mediastunt for å gi et ekstra løft til Labours kampanje for å nettopp oppmuntre vanlige arbeidsfolk til å stemme på dem. Ferguson kritiserer David Cameron for å kun "helping his own sort" - altså ivareta de rike og priviligerte.
At Alex Fergusons selv tjener rundt en million i uka for å trene drittunger med ego på størrelsen med Sponheims for å sparke ball til en ukelønn som overgår en norsk statsministers årslønn gjør han jo desto mer representativ for de "trangsynte" velgerne som Brown så åpenbart forakter, eller hva?
Terrorlovgivning mot skoleungdom
Tilhengerne av EUs datalagringsdirektiv beskylder sånne som meg for å drive med skremselspropaganda i forhold til hva direktivet kommer til å bety og hva det skal brukes til. Problemet er at det er vanskelig å sitere tilhengerne uten at det fremstår som skremselspropaganda. Så hvis tilhengerne bare slutter å si hva de egentlig mener, så skal jeg slutte å sitere dem.
Arne Johannesen, leder av Politiets Fellesforbund, mener at Datalagringsdirektivet vil være nyttig i oppklaringen av en rekke straffbare forhold, og ikke kun organisert kriminalitet. La meg understreke at ingen er uenige med han om det. Han sier:
Det er sikkert mange som mener at mobbing skal bekjempes med alle virkemidler, også ved hjelp av terrorlovgivning. Jeg er bare rett og slett ikke en av dem. Dessuten lurer jeg på hvor politiet skal hente inn ressursene til å etterforske mobbing på nett fra, når de ikke en gang gidder å etterforske faktisk anmeldte overgrepssaker.
Arne Johannesen, leder av Politiets Fellesforbund, mener at Datalagringsdirektivet vil være nyttig i oppklaringen av en rekke straffbare forhold, og ikke kun organisert kriminalitet. La meg understreke at ingen er uenige med han om det. Han sier:
- Det er jo mange former dette er avgjørende i; Alt fra trakassering, mobbing av ungdommer på nettet, barneporno og alt det som har vært fremme i debatten.
Det er sikkert mange som mener at mobbing skal bekjempes med alle virkemidler, også ved hjelp av terrorlovgivning. Jeg er bare rett og slett ikke en av dem. Dessuten lurer jeg på hvor politiet skal hente inn ressursene til å etterforske mobbing på nett fra, når de ikke en gang gidder å etterforske faktisk anmeldte overgrepssaker.
Er partidemokratiet dødt?
På det beryktede landsmøtet til FrP i 1994, på folkemunne kalt Dolkesjø, var det satt av tid til en to timer lang debatt om EU. Debatten kom etter at partiet, med partiformannen Carl I. Hagen i spissen, hadde vedtatt at man ikke skulle ta standpunkt til det viktigste politiske spørsmålet i samfunnsdebatten der og da. Mange fant det så meningsløst at de valgte å ta seg en tur i bassenget. Selv fulgte jeg debatten på intern-tv fra hotellrommet med romvenninnene og rødvin.
Høyre legger opp til debatt om det omstridte datalagringsdirektivet fra EU på sitt landsmøte om tre uker. Samtidig har partiet satt i gang en partihøring, der fristen for innspill tilfeldigvis er satt godt etter landsmøte. Dermed blir gjennomgangstonen den samme som på årsmøter over hele landet gjennom vinteren; dette kan vi for lite om, vi må vente på en bred gjennomgang, hvorfor ta standpunkt nå?
Hva er det vi ikke vet enda? Eller sagt på en annen måte - hva er det tilhengerne i Høyre vet om konsekvensene av direktivet som vi andre ikke vet?
Selv EU mener direktivet ikke virker etter hensikten og derfor har satt i gang en grundig evaluering, der rapporten skal være klar 15. september. Hva vet vi om direktivet, dersom vi gjør som Høyres ledelse og konsekvent ser bort fra det prinsipielle i saken?
- Vi vet at EU selv mener at direktivet ikke fungerer etter hensikten.
- Vi vet at kriminelle med letthet omgår at deres trafikkdata hentes inn og lagres.
- Vi vet at norsk politi allerede tydelig bekrefter formålsutglidning - terrorlovgivning (som direktivet jo er) skal brukes i alt fra å spore potensielle ofre (altså ikke bare ta de kriminelle) for seksuell sjikane og overgrep til turister som har gått seg bort på tur.
- Vi vet, med hjelp av Politiets Fellesforbund, at at erfaringen til politifolk som arbeider mot organisert kriminalitet er at kommunikasjonskontroll i svært liten grad gir informasjon om hva som planlegges eller hva som skal skje.
- Vi vet at Forsvarsdepartementet mener at direktivet utgjør en sikkerhetsrisiko og frykter at den massive informasjonen som vil ligge lagret om hele Norges befolkning skal komme på gale hender.
- Vi vet at av 72 høringsinstanser har 56 av dem sagt nei til direktivet, deriblant Barneombudet.
- Vi vet også at blant annet Den internasjonale juristkommisjonens norske avdeling, som ledes av høyesterettsdommer Ketil Lund - som ikke er helt ukjent med konsekvensene av overvåking - skriver (.pdf) at direktivet vil ha dramatiske, og til dels uoverskuelige, konsekvenser for flere av de grunnleggende, demokratiske frihetene til hele befolkningen, og for den liberale rettsstat som samfunnsform.
- Vi vet at våre to fremste jurister på europarett, Finn Arnesen & Fredrik Sejersted, ved senter for europarett, UIO, mener at bruken av reservasjonsretten ikke svekker EØS-avtalen eller vårt forhold til EU.
Landsmøtet er Høyres høyeste organ og partiets viktigste forum for debatt og beslutninger. Når partiledelsen bevisst legger opp en høring slik at beslutningen ikke tas på landsmøtet, kan man ikke annet enn tolke det dit at partidemokratiet er manipulert bort og dødt.
Slik partipisken svinges i denne saken så er det ikke utenkelig at tilhengerne av datalagringsdirektivet kan vinne en votering på landsmøtet. Men når Høyre reduserer seg selv til å bli en garantist for Arbeiderpartiet i regjering, så burde hele partiet være med i beslutningen. Jeg taper heller et slag ærlig og redelig enn å undergrave partidemokratiet og behandle partiorganisasjonen - der 30 000 mennesker frivillig deltar for å jobbe for sine politiske prinsipper og saker - som en gjeng med klakkører for en politikk som kommer ferdig kompromisset fra stortingsgruppen.
Når Høyre blir beskyldt for å fremstå som uklare og utydelige så kan det jo ha med å gjøre at partiet gjerne vedtar gode prinsipper og bærekraftig politikk som deretter kokes ut til tynn suppe som ingen vil ha. Dersom partidemokratiet fortsatt har noe betydning burde det legges opp til en bred debatt og avstemning på landsmøtet. Ellers kan vi trekke i badetøy alle sammen.
Les også Jan Arild Snoens kommentar om dette i Minerva - det handler om makt. Nettopp!
Høyre legger opp til debatt om det omstridte datalagringsdirektivet fra EU på sitt landsmøte om tre uker. Samtidig har partiet satt i gang en partihøring, der fristen for innspill tilfeldigvis er satt godt etter landsmøte. Dermed blir gjennomgangstonen den samme som på årsmøter over hele landet gjennom vinteren; dette kan vi for lite om, vi må vente på en bred gjennomgang, hvorfor ta standpunkt nå?
Hva er det vi ikke vet enda? Eller sagt på en annen måte - hva er det tilhengerne i Høyre vet om konsekvensene av direktivet som vi andre ikke vet?
Selv EU mener direktivet ikke virker etter hensikten og derfor har satt i gang en grundig evaluering, der rapporten skal være klar 15. september. Hva vet vi om direktivet, dersom vi gjør som Høyres ledelse og konsekvent ser bort fra det prinsipielle i saken?
- Vi vet at EU selv mener at direktivet ikke fungerer etter hensikten.
- Vi vet at kriminelle med letthet omgår at deres trafikkdata hentes inn og lagres.
- Vi vet at norsk politi allerede tydelig bekrefter formålsutglidning - terrorlovgivning (som direktivet jo er) skal brukes i alt fra å spore potensielle ofre (altså ikke bare ta de kriminelle) for seksuell sjikane og overgrep til turister som har gått seg bort på tur.
- Vi vet, med hjelp av Politiets Fellesforbund, at at erfaringen til politifolk som arbeider mot organisert kriminalitet er at kommunikasjonskontroll i svært liten grad gir informasjon om hva som planlegges eller hva som skal skje.
- Vi vet at Forsvarsdepartementet mener at direktivet utgjør en sikkerhetsrisiko og frykter at den massive informasjonen som vil ligge lagret om hele Norges befolkning skal komme på gale hender.
- Vi vet at av 72 høringsinstanser har 56 av dem sagt nei til direktivet, deriblant Barneombudet.
- Vi vet også at blant annet Den internasjonale juristkommisjonens norske avdeling, som ledes av høyesterettsdommer Ketil Lund - som ikke er helt ukjent med konsekvensene av overvåking - skriver (.pdf) at direktivet vil ha dramatiske, og til dels uoverskuelige, konsekvenser for flere av de grunnleggende, demokratiske frihetene til hele befolkningen, og for den liberale rettsstat som samfunnsform.
- Vi vet at våre to fremste jurister på europarett, Finn Arnesen & Fredrik Sejersted, ved senter for europarett, UIO, mener at bruken av reservasjonsretten ikke svekker EØS-avtalen eller vårt forhold til EU.
Landsmøtet er Høyres høyeste organ og partiets viktigste forum for debatt og beslutninger. Når partiledelsen bevisst legger opp en høring slik at beslutningen ikke tas på landsmøtet, kan man ikke annet enn tolke det dit at partidemokratiet er manipulert bort og dødt.
Slik partipisken svinges i denne saken så er det ikke utenkelig at tilhengerne av datalagringsdirektivet kan vinne en votering på landsmøtet. Men når Høyre reduserer seg selv til å bli en garantist for Arbeiderpartiet i regjering, så burde hele partiet være med i beslutningen. Jeg taper heller et slag ærlig og redelig enn å undergrave partidemokratiet og behandle partiorganisasjonen - der 30 000 mennesker frivillig deltar for å jobbe for sine politiske prinsipper og saker - som en gjeng med klakkører for en politikk som kommer ferdig kompromisset fra stortingsgruppen.
Når Høyre blir beskyldt for å fremstå som uklare og utydelige så kan det jo ha med å gjøre at partiet gjerne vedtar gode prinsipper og bærekraftig politikk som deretter kokes ut til tynn suppe som ingen vil ha. Dersom partidemokratiet fortsatt har noe betydning burde det legges opp til en bred debatt og avstemning på landsmøtet. Ellers kan vi trekke i badetøy alle sammen.
Les også Jan Arild Snoens kommentar om dette i Minerva - det handler om makt. Nettopp!
Super-Hassi fakker tyven
Det var en mørk og ikke veldig stormfull natt. DJ Hassi har snurret plate til siste beger er tømt på Vu og ruller hjem til sin sovende kjæreste. Han er trøtt, han er sliten. En uke har han bekymret fulgt kjæresten inn og ut av legevakt og sykehus, samtidig som han etter beste evne har fulgt opp jobben som kommunikasjonsrådgiver for et herværende parti på Stortinget. Han gleder seg til å sove lenge dagen etter. Han parkerer bilen og skal til å pakke sammen da hans sensorer slår alarm.
Foran inngangsdøren står et individ som ser ut til å ha suspekte intensjoner. Han smetter inn i oppgangen, men har allerede fanget Hassis oppmerksomhet. Rask som vinden og lydløs som en katt på jakt tar Hassi seg inn etter den mistenkte og konfronterer den hettekledde tyven. Et basketak oppstår i det den hettekledde forsøker å ta seg forbi vår helt. Og Hassi lar tyven overraskende slippe unna. Eller gjør han egentlig det?
Selvsagt ikke. Super-Hassi har en plan. Uten å nøle plukker han opp sin iPhone, samtidig som han legger seg etter den intetanende hettekledde. Mens han løper taktisk bortover Københavngata, der skyggene er hans venn og hans snartenkthet hans force, dirigerer han politiet i posisjon. Selv om han mister den hettekledde av syne et øyeblikk, beregner hans kalkulerende hjerne lett ut hvor den hettekledde må befinne seg - mest sannsynlig i ferd med å begå nye lovbrudd i erstatning for den tapte muligheten.
I nattens mulm og mørke tar vår helt seg frem til et mørkt smug og peker ut gjerningsmannen med politiet på slep. Og der - der i lyset fra en Maglight blir en hettekledd skikkelse synlig, med skyldig skrevet over hele seg. Politiet tar hånd om den hettekledde og nok en natt nærmer seg slutten for vår helt.
Hassi. Velkledd rådgiver på dagtid, cool dj på kveldstid. Men når festen er over og vi andre sover, trer Super-Hassi frem fra skyggene. På arbeid døgnet rundt. For deg. Og meg.
Kjæresten min.
Foran inngangsdøren står et individ som ser ut til å ha suspekte intensjoner. Han smetter inn i oppgangen, men har allerede fanget Hassis oppmerksomhet. Rask som vinden og lydløs som en katt på jakt tar Hassi seg inn etter den mistenkte og konfronterer den hettekledde tyven. Et basketak oppstår i det den hettekledde forsøker å ta seg forbi vår helt. Og Hassi lar tyven overraskende slippe unna. Eller gjør han egentlig det?
Selvsagt ikke. Super-Hassi har en plan. Uten å nøle plukker han opp sin iPhone, samtidig som han legger seg etter den intetanende hettekledde. Mens han løper taktisk bortover Københavngata, der skyggene er hans venn og hans snartenkthet hans force, dirigerer han politiet i posisjon. Selv om han mister den hettekledde av syne et øyeblikk, beregner hans kalkulerende hjerne lett ut hvor den hettekledde må befinne seg - mest sannsynlig i ferd med å begå nye lovbrudd i erstatning for den tapte muligheten.
I nattens mulm og mørke tar vår helt seg frem til et mørkt smug og peker ut gjerningsmannen med politiet på slep. Og der - der i lyset fra en Maglight blir en hettekledd skikkelse synlig, med skyldig skrevet over hele seg. Politiet tar hånd om den hettekledde og nok en natt nærmer seg slutten for vår helt.
Hassi. Velkledd rådgiver på dagtid, cool dj på kveldstid. Men når festen er over og vi andre sover, trer Super-Hassi frem fra skyggene. På arbeid døgnet rundt. For deg. Og meg.
Kjæresten min.
Propp i systemet
Riktignok hadde VamPus planlagt å komme seg ut av kjærestedvalen foran tv'en med potetgull, og begynne et nytt og bedre liv, men en sunnere hverdag kom litt bråere på enn ventet da diagnosen blodpropp var et faktum. Fra å oppdage en rose av blå årer som plutselig kom til syne over venstre bryst, til forstørrede blodårer og hoven venstre arm, ble det først Legevakten, så umiddelbar mottakelse på Lovisenberg, før innleggelse på Aker Sykehus.
Veien fra en rappkjefta VamPus til en skremt VamPyse er fryktelig kort når man koser seg med en flaske vin eller tre i vårsolen den ene dagen, og er koblet til tre maskiner og intravenøst den neste. Man skulle jo tro at etter de syv første stikkene på mandag at man fredag var kurert for sprøyteskrekk, men nei. Ikke i det hele tatt. Synet på et nytt og bedre liv derimot - definitivt!
Selv om skattelette hadde vært å foretrekke, har jeg nå i hvert fall fått igjen noe av skattepengene mine intravenøst. Og oppfølgingen har vært fabelaktig - fra legen som tok meg på alvor på Legevakten, til innleggelsen på Lovisenberg og tre dager på Aker Sykehus. Dessverre viste det seg at behandlingen, kateter inn i armen og heftlig medisinsk "plumbo" i håp om å åpne åren, ikke var helt vellykket. Operasjon er en mulighet, men to sprøyter daglig en liten stund og deretter blodfortynnende i et halvt år, skal gjennomføres uansett.
Det er ikke en opplevelse jeg unner noen - men allikevel interessant å plutselig befinne seg i en posisjon hvor man er helt avhengig av andre mennesker for å gjøre de mest basale ting. Å stifte bekjentskap med dostol er nå en ting, men at noen må stå å holde armen din når du tisser og tørker er noe helt annet. Følelsen av hjelpesløshet er litt ydmykende og veldig lærerik. Spesielt for en som meg, som stort sett spontant avviser tilbud om hjelp i de fleste tilfeller for å klare meg selv. Å være avhengig av noen andre er den verst tenkelige tanke, men før eller siden kan det skje. For å si det sånn - jeg gruer meg til å bli gammel, hvis jeg blir det - og lover å besøke mormor oftere.
"Vi er her for deg", har vært omkvedet fra både leger og pleiere når jeg har gitt uttrykk for smerte eller redsel og tårene har trillet. Det har ikke manglet på verken omtanke eller forståelse. Men jeg har tenkt litt på medienes fremstilling av problemene i norsk helsevesen. Jeg tviler sterkt på at min opplevelse er unik. Men når mediene leter etter måter å skrive om helsevesenet på, så leter de også etter caser. De er heller ikke vanskelige å finne. Det gjøres feil hver dag og det finnes pasienter som ikke får den oppfølgingen de trenger. Å finne et case - en pasient eller pårørende som kan rase på forsiden av tabloidene - er ikke vanskelig. Men den typen caseorientert journalistikk er snever og berører sjeldent hovedproblemene. Å finne en politiker som vil hive mer penger inn i sektoren som løsning på alt er heller ikke vanskelig - selv etter at FrPs John Alvheim gikk bort.
Må våre engler i hvitt forvente sin fortjente lønn i himmelen så lenge de insisterer på sentrale lønnsforhandlinger og kun har det offentlige som mulig arbeidsgiver? Ville debatten om lokalsykehus vært annerledes om ikke alt fra organisering av forsvaret til landbruk og helsetjenester var basert på en distriktspolitikk som opprettholder en unaturlig bosetting i stedet for bærekraftige regioner der arbeid og utvikling ikke måtte subsidieres tungt fra staten? Hvorfor kan ikke private levere flere helsetjenester? Dersom butikkene kan tjene penger på mat, så kan det da umulig være umoralsk å tjene penger på helse? Er det noen som skjønner hvordan helse-Norge faktisk er orientert eller resignerer vi til å sukke oppgitt hver gang VG slår opp en sak som nok en gang viser alvorlig systemfeil, men blidgjøres av at en politiker griper inn og gir akkurat den pasienten det gjelder det vedkommende har krav på?
I motsetning til hos meg, er det neppe bare en propp i systemet. Det er flere ting som er årsaken til helsekøer, dødsfall, pasienter på gangen og dårlige(re) lønninger hos offentlig helsepersonale. Det er så mange spørsmål at det er umulig å gi ett svar. Jeg har det i hvert fall ikke.
Inntil videre er jeg bare glad for at jeg skal hjem til min fantastiske kjæreste som har vist seg som en ekte helt de siste dagene. Og at jeg skal slippe dostolen, men kunne gå på et toalett og lukke døra. De små gleder i hverdagen...
Veien fra en rappkjefta VamPus til en skremt VamPyse er fryktelig kort når man koser seg med en flaske vin eller tre i vårsolen den ene dagen, og er koblet til tre maskiner og intravenøst den neste. Man skulle jo tro at etter de syv første stikkene på mandag at man fredag var kurert for sprøyteskrekk, men nei. Ikke i det hele tatt. Synet på et nytt og bedre liv derimot - definitivt!
Selv om skattelette hadde vært å foretrekke, har jeg nå i hvert fall fått igjen noe av skattepengene mine intravenøst. Og oppfølgingen har vært fabelaktig - fra legen som tok meg på alvor på Legevakten, til innleggelsen på Lovisenberg og tre dager på Aker Sykehus. Dessverre viste det seg at behandlingen, kateter inn i armen og heftlig medisinsk "plumbo" i håp om å åpne åren, ikke var helt vellykket. Operasjon er en mulighet, men to sprøyter daglig en liten stund og deretter blodfortynnende i et halvt år, skal gjennomføres uansett.
Det er ikke en opplevelse jeg unner noen - men allikevel interessant å plutselig befinne seg i en posisjon hvor man er helt avhengig av andre mennesker for å gjøre de mest basale ting. Å stifte bekjentskap med dostol er nå en ting, men at noen må stå å holde armen din når du tisser og tørker er noe helt annet. Følelsen av hjelpesløshet er litt ydmykende og veldig lærerik. Spesielt for en som meg, som stort sett spontant avviser tilbud om hjelp i de fleste tilfeller for å klare meg selv. Å være avhengig av noen andre er den verst tenkelige tanke, men før eller siden kan det skje. For å si det sånn - jeg gruer meg til å bli gammel, hvis jeg blir det - og lover å besøke mormor oftere.
"Vi er her for deg", har vært omkvedet fra både leger og pleiere når jeg har gitt uttrykk for smerte eller redsel og tårene har trillet. Det har ikke manglet på verken omtanke eller forståelse. Men jeg har tenkt litt på medienes fremstilling av problemene i norsk helsevesen. Jeg tviler sterkt på at min opplevelse er unik. Men når mediene leter etter måter å skrive om helsevesenet på, så leter de også etter caser. De er heller ikke vanskelige å finne. Det gjøres feil hver dag og det finnes pasienter som ikke får den oppfølgingen de trenger. Å finne et case - en pasient eller pårørende som kan rase på forsiden av tabloidene - er ikke vanskelig. Men den typen caseorientert journalistikk er snever og berører sjeldent hovedproblemene. Å finne en politiker som vil hive mer penger inn i sektoren som løsning på alt er heller ikke vanskelig - selv etter at FrPs John Alvheim gikk bort.
Må våre engler i hvitt forvente sin fortjente lønn i himmelen så lenge de insisterer på sentrale lønnsforhandlinger og kun har det offentlige som mulig arbeidsgiver? Ville debatten om lokalsykehus vært annerledes om ikke alt fra organisering av forsvaret til landbruk og helsetjenester var basert på en distriktspolitikk som opprettholder en unaturlig bosetting i stedet for bærekraftige regioner der arbeid og utvikling ikke måtte subsidieres tungt fra staten? Hvorfor kan ikke private levere flere helsetjenester? Dersom butikkene kan tjene penger på mat, så kan det da umulig være umoralsk å tjene penger på helse? Er det noen som skjønner hvordan helse-Norge faktisk er orientert eller resignerer vi til å sukke oppgitt hver gang VG slår opp en sak som nok en gang viser alvorlig systemfeil, men blidgjøres av at en politiker griper inn og gir akkurat den pasienten det gjelder det vedkommende har krav på?
I motsetning til hos meg, er det neppe bare en propp i systemet. Det er flere ting som er årsaken til helsekøer, dødsfall, pasienter på gangen og dårlige(re) lønninger hos offentlig helsepersonale. Det er så mange spørsmål at det er umulig å gi ett svar. Jeg har det i hvert fall ikke.
Inntil videre er jeg bare glad for at jeg skal hjem til min fantastiske kjæreste som har vist seg som en ekte helt de siste dagene. Og at jeg skal slippe dostolen, men kunne gå på et toalett og lukke døra. De små gleder i hverdagen...
La libertad
Solo la opresión debe temer al pleno ejercicio de la libertad. Libertad es el derecho que todo hombre tiene a ser honrado, y a pensar y a hablar sin hipocresía.
Que la patria os contempla orgullosa
No temáis una muerte gloriosa
que morir por la patria es vivir
En cadenas vivir, es vivir en afrenta y oprobio sumidos
del clarín escuchad el sonido
! A las armas valientes!,
corred
Perucho Figueredo (Himno nacional de Cuba)
Quienes son capaces de renunciar a la libertad esencial a cambio de una pequeña seguridad transitoria, no son merecedores ni de la libertad ni de la seguridad.
Benjamin Franklin
El tiempo
Un minuto que pasa es irrecuperable. Conociendo esto, ¿cómo podemos malgastar tantas horas?
El tiempo es demasiado lento para aquellos que esperan... demasiado rápido para aquellos que temen.... demasiado largo para aquellos que sufren.... demasiado corto para aquellos que celebran...pero para aquellos que aman, el tiempo es eterno.
Educacion castrante, naturaleza imperfecta y mediocridad
Nos educan durante toda la vida en la creencia de que podemos ser mejores de lo que somos. Que crecemos. Y a la vez curiosamente aprendemos que nunca seremos los mejores, que nosotros mismos deseamos algun día ser. Nunca me he sentido suficientemente algo. Tener la tranquilidad de que estoy en tierra firme, que poseo alguna virtud y que ella me entrega la calma necesaria para sentirme bien conmigo.Nos ensenan que la naturaleza del ser humano es el pecado, que somos inerentemente imperfectos y proclives a cuando menos la mediocridad.
No soy lo suficientemente inteligente, para decirme inteligente. No soy lo suficientemente puta, para cumplir todas las fantasía que tengo en la cama. No soy lo suficientemente buena, para dar el ejemplo. No soy lo suficientemente valiente, para superar el miedo y decir las cosas. No soy lo suficientemente curvilínea, para moverme sexy por una calle. No soy lo suficientemente perseverante, para terminar siempre lo que empiezo. No soy lo suficientemente desinteresada, para no sentir culpa cuando no termino lo que empiezo. No soy lo suficientemente segura de mi, para decir las cosas sin miedo a lo que suceda
Puedo seguir así, sin tener nada por seguro en mi vida, sintiendo que nunca está totalmente bien lo que uno es o uno hace, porque en términos de virtud siempre habrá alguien mejor que uno y por el contrario en desgracia, siempre encontrarás a alguien sufriendo más. Tengo el temor de decir soy buena para algo, porque rápidamente te catalogan de altanera o surgen muchos mejores que tu. Esto de no conocerse, de no tener certeza, sólo una certeza, para poder pisar firmemente la tierra y decir...
Machismo sexual
Abre esas piernas mujer!!! Cambia esa cara de una vez, no me gusta oir tus gemidos si no son por mi!!! ay ay ay ay ay ay ay... así me gusta, ahora muerde mi oreja y lame mi piel...... uy uy uy uy uy uy uy uy... no pienses no hables, no sientas... sólo quiero esa musica que me das ay ay ay uy uy uy mmmmm
No te gusta? Qué importa, a mi si.... abre más esas piernas mujer, mójate más!!!! me quieres?? yo no, pero sigue ese gemido que tanto me gusta.... Lección 1, 2,3 si dama naces... dama mueres, no hables, no pienses, asiente y sonrie. Perra de noche dama de día, sonrojate si te preguntan cómo te gusta más. Lección 4,5,6 no rompas su ego con la verdad. Tu hombre... siempre el mas macho de la sociedad!! No importa que el diga lo frigida que eres, sonrie y responde que no sabes. Lección 7,8,9 infiel, no infiel, da igual, tu siempre serás su madre y a ti volverá. Cambiando la teta de la mami por la teta de su mamacita. Lección 10, Olvida quien eres, que quieres y quien serás, estando con él nada importará.... sus logros, sus metas y su felicidad que llenen de alegría tu maldita realidad.
Famosos contra la dictadura cubana y en favor de la democracia
En la teoria marxista existe el concepto de dictadura del proletariado y ese tipo de concepción del Estado es la que opera en Cuba. Por lo tanto, no se puede dudar de que en Cuba hay una dictadura. El régimen de Castro tiene un cierto apoyo en la población producto del miedo y el indoctrinamiento que ha sufrido el pueblo por mas de medio siglo. Por desgracia mientras eso se mantenga, mientras el pueblo siga inventando, resolviendo y teniendo miedo va a ser muy difícil que se produzcan cambios radicales en Cuba. Por otra parte, me parece que cada día la dictadura castrosauria se esta transformando en un régimen mas anacrónico y todas estas cosas que están ocurriendo, como los presos políticos, la represion, las brigadas de respuesta rapida y las damas de blanco muestran una situación insostenible. No creo que haya mucha gente que pueda apoyar una cosa así. Hoy es muy difícil apoyar una situación de violencia en contra de gente por el hecho de estar en desacuerdo con el régimen y menos aun por defender el derecho de familiares presos politicos como es el caso de las damas de blanco, mujeres humildes, que son las madres, hermanas y esposas de presos politicos que cumplen largas condenas en condiciones infrahumanas en las carceles castristas. Yo creo que hoy se impone en el mundo la democracia. Y casi todo el mundo esta de acuerdo en eso. Hoy son muchas las personalidades famosas que antes se mostraron neutrales o que apoyaban la dictadura, que que han virado en su contra. Pedro Almodovar, Ana Belen, Victor Manuel y Shakira son un corto ejemplo.
La naturaleza, el tiempo y la muerte.
Tiempo y muerte; has pensado en que el universo NO se rige como tu, por el tiempo del reloj. La naturaleza no cuenta los días los meses los años, no espera ni horas, ni minutos ni segundos, vive en un eterno presente. Un presente que fluye y danza armonicamente en sincronia con el cosmos. Nosotros, por el contrario, nos regimos por artificialidades que abruman el pensamiento, que anulan la espontaneidad y estresan los sentidos, porque ya no eres capaz de desconectarte del tiempo. Te reto a no ver la hora durante un dia... cuenta el dia sin recurrir a tu reloj deja que tu cuerpo funcione a partir de sus propios conocimientos, que despierte y se conecte con la naturaleza, no lo rijas durante un dia ni con horas fechas o reglas. Come cuando sientas deseos de comer. Toma el momento y disfrútalo. Duerme cuando los ojos te pesen y no cuando sean las 10 de la noche. Pero claro, el reto es muy grande pues tu hombre/mujer tienes ya todo tu futuro dia de mañana programado, desde a quien llamar donde almorzar y a que hora levantarte. Perder un dia intentando conocer al instino domesticado y adormecido que vive dentro de ti es mucho....
Explota. Por una vez en un vida niega el futuro, olvida el pasado y vive en un eterno presente, verás que tu estress disminuirá, no tendrás el nerviosismo de cumplir al mañana ni la nostalgia de un pasado mejor, simplemente estaras en un constante aqui y ahora sin mas ni menos. No pienses en que un día morirás porque no sirve de nada desear llegar a ese momento de manera digna ni mucho menos esperar que ese día nunca llegue.. porque déjame decirte una cosa que hasta la persona mas idiota sabe... te vas a morir. Aceptalo y superalo, deja que pensar en eso porque no es la gran maravilla.
Evolucion humana, muerte anunciada y necesaria.
Me opongo creer en la enajenación del ser humano como parte de nuestra evolución. Decir que el sistema que hoy vivimos es un resultado natural, cuando en honor a la verdad, nunca ha existido en la historia de la sociedad humana un sistema mas torcido y enajenate que en el que hoy vivimos. Hoy se nos educa en el consumismo irracional, en la vanalidad, en creer los que se nos dice sin pensar, dirigir nuestras acciones basados en la supuesta lealtad en vez de en nuestro análisis y la lógica en ocasiones no lo es tanto. Se nos ha ensenado a no pensar, a admirar y seguir modelos, a olvidarnos de quienes somos y de nuestra dignidad.
Tu decidiste venir a este mundo y sin darte cuenta pasa el tiempo, también artificial, y solo estorbas dentro de esta bola que centrifuga tu instinto anulándolo y destruyéndote por completo.
Tu decidiste venir a este mundo y sin darte cuenta pasa el tiempo, también artificial, y solo estorbas dentro de esta bola que centrifuga tu instinto anulándolo y destruyéndote por completo.
Deja de pensar solo en ti.... por tu egoismo el planeta llora y agoniza. Temes morir y no dejar algo positivo en este mundo? quieres hacer algo por las futuras generaciones, por tus nietos? ... pues deja de permitir que el sistema de dominación de los seres siga existiendo. Miedo? superalo, pues lo mejor que nos puede pasar en la vida es la crisis del sociedad moderna. Tal vez muchos debamos sufrir las consecuencias y/o morir, pero la evolución no existiría si otros no hubieran dado la vida por ella.
Deseo natural de ser madre
Surge dentro de mi vientre un llamado natural a ser una madre que tiendo a reprimir por no desear ser la madre de nadie en el mundo en el que hoy vivimos. Quiero poder criarlo y mostrarle la vida desde que su existencia comience a hacerse presente dentro de mi. Bailar con con el , ...o ella mientras crece en mi barriga, conversar leerle y escuchar música. Cuando sea el momento de las respectivas presentaciones quiero mostrarle el mundo y enseñarle la belleza de la naturaleza. Que las preocupaciones no me abrumen ni estanquen mis momentos a su lado. Que las obligaciones sociales y económicas no restrinjan nuestros dias. Que me enseñe a criarlo y yo enseñarle la mejor manera de vivir, que no cometa mis errores y sonría siempre. Alegrarnos y amarnos mucho.
Ahora bien.... la idea de privarme la maternidad pasa por lo prácticamente imposible que es cumplir de manera correcta con su existencia. Es posible tener un hijo y darle buena vida sin dinero? y teniendo el dinero para que sus gastos no sean razón para angustiarse por ser madre, es posible criarlo enseñarle lo bello de la naturaleza sin tenerla a la naturaleza presente y en realidad la misma encontrarse en estado de agonía?
Este no es el mundo para traer un hijo a la vida. La sociedad vive una constante represión, nos transformamos en un pueblo sin voz (si votar sirviera de algo estaría prohibido), el costo de la vida hace que vivamos para pagar deudas, seguro, hipoteca y seamos seres alienados trabajando de manera enajenada privados de las riquezas naturales. Crece la contaminación del medio ambiente y de las voces que se alzan en su defensa, algunos solo buscan el beneficio propio y responden a intereses especiales. La sobre población ha generado que los seres humanos pasemos a vernos como una plaga inextinguible. Ser madre o dejarme llevar por ese deseo instintivo que crece en mi alma es ser egoísta. Sin embargo todo es posible si se desea.... y puedo ser quizás capaz de traer al mundo una luz nueva renovada y ansiosa de mejorar las cosas. Al final, el mundo aun es un lugar extrano y interesante y nosotros somos la causa de todo. Ese es mi dilema.
Subscribe to:
Posts (Atom)