Etter ni dager i Barcelona hadde jeg planlagt en bloggserie med tips om spisesteder, museer og aktiviteter i det som må være en av verdens mest spennende kulturbyer. Noen husker kanskje at jeg gledet meg som en unge til å dra. Det ble ikke som jeg hadde tenkt.
For første gang skulle søsknene Vampster på ferie sammen. En unik sjanse til å bli kjent med hverandre. Lillegull er 19, Søs 34 og VamPus ...eeh.. ¤%&# okey, da.. 36. Det sier seg selv at interessene ikke nødvendigvis er sammenfallende, men en by som Barcelona byr på mulighetene til å både finne ting både å gjøre sammen og hver for seg.
Etter en skandaløs første kveld, der vi mistet hverandre med ulik fordeling av nøkler og mobiltelefoner, gikk det sakte, men sikkert, utfor bakke. Det hjalp ikke at været snudde fra strålende strandvær, til overskyet og regn, noe som la en demper på stemningen. For min del er jeg vant til å reise alene, oppleve ting og har ingen problemer med å finne på ting å gjøre. Men når reisefølget prioriterer å laste ned TV-serier for å se på nattestid, eller sove hele dagen, så blir jeg irritert. Kraftig. Irritert.
Det er jo et tegn på at man begynner å bli voksen at man klager over at noen sover bort hele dagen. Men det er ikke spesielt voksent å reagere med å bli sur, irritert og til slutt forbanna. Kan man ikke få andre til å gjøre det man vil, får man enten endre seg selv eller i hvert fall senke forventningene.
Det er ikke spesielt motiverende å reise med noen som har standardsvaret "vet ikke", "samme for meg" eller "sove", når man spør hva de har lyst til å gjøre i dag eller om hva som er stemningen etter middag. Men det er tross alt ferie. At dødsdømte på vei til galgen trasker av gårde med mer entusiasme og glede enn eget reisefølge på vei ut, får man heller bare le av. Eller gå alene.
Resultatet var at når vi landet på Gardermoen forlot VamPus sine søsken med kommentaren om at "dere trenger ikke lyve og si at vi har hatt det hyggelig, men dere får hilse opphavet (som hadde betalt for turen) og takke likevel". I tillegg nektet hun en venn av seg som plukket henne opp å kjøre de to andre hjem. Helt unødvendig. Barnslig. Og slemt.
Siden har jeg ligget våken og fundert på hvordan jeg skal si unnskyld. Vi gjør nemlig aldri det i min familie. Å innrømme feil er ensbetydende i å få det slengt i trynet resten av livet. Det skjer bare ikke.
Jeg har fått sett Gaudis La Sagrada Familia, Casa Batlló, Parc Güell og La Pedrera, besøkt Fundació Joan Miró og Picasso-museet, Museet for Samtidskunst (kan du godt hoppe over), Museet for det historiske Barcelona (utgravningene fra da Barca for en romersk by), stått på taket av katedralen og tent lys ved alteret, tatt den blå trikken og funikularen til Tibidado-høyden og Sagrat Cor, tatt en drink på Mirablau, samt fått noen timer sol og massasje på stranden.
Så hva faen har jeg å klage over egentlig? At reisefølget ønsker å spise pizza og sove i stedet for å utforske en av verdens mest spennende byer er da umulig mitt problem...
Slem. Slem, slem, slem.
VamPus. Putting the "fun" in dysfunctional.
No comments:
Post a Comment