--------
Må papiravisene dø?
På blogger og i kommentarfeltene til landets aviser går debatten friskt om man kan stole på mediene. Faktafeil, vridde vinklinger, krisemaksimering, ubekreftede rykter, stofftyveri. Alt det profesjonelle journalister gjerne beskylder bloggere for, finner man daglig i de tradisjonelle mediene og på trykk. Medienes villighet til å gjøre eget produkt mindre verdifullt, matches av politikere og pressgruppers evne til å eskalere saker i moralsk panikk. Tilbake sitter forbløffede lesere som sliter med å relatere seg til virkeligheten som beskrives.
Mediene selv er mest opptatt av hvordan finanskrisen påvirker annonsebudsjettet, men kanskje er det slik at høykonjunkturen bare har tilslørt det omfattende behovet for strukturelle endringer i mediebransjen. Blant annet har fremveksten av digitale medier gjort den eksisterende forretningsmodellen irrelevant. Allikevel klamrer mediehusene seg til sine papirutgaver. Enkelte frykter sågar at den kritiske og uavhengige journalistikken dør med papiravisene. Men når ble døde trær en forutsetning for kvalitetsjournalistikk?
Industrier som har gjennomlevd en krise utvikler ofte ny konkurransekraft gjennom fornyelse og innovasjon i produkter og måten de jobber på. Krisen i mediehusene gir mulighet for journalistisk innovasjon og entreprenørskap, som det finnes mange eksempler på i land der ikke statlig pressestøtte sementerer en bestemt forretningsmodell. I motsetning til tradisjonelle mediebedrifter har ikke nye nyhetsorganisasjoner kostnader for trykking, logistikk og distribusjon. De kan konsentrere ressursene om den helhetlige nyhetsopplevelsen, der nyheter utgjør navet i et informasjonsunivers som lenker sammen bakgrunn, analyse, meninger og lesernes erfaringer. I dette universet er leseren en deltaker, ikke en passiv mottaker.
Det er en feilslutning at papiravisene skal fokusere på bakgrunnsstoff og analyser, når de digitale mediene gjør dette så uendelig mye bedre. Uten å bli begrenset av spaltemeter og antall ord. At nettaviser med utspring fra papir ikke gjør dette i dag bare understreker hvor lite mediehusene benytter seg mulighetene digitale medier gir. Nye medier erstatter ikke nødvendigvis gamle, men kan bidra nettopp til sårt tiltrengt nytenkning og forbedring.
The New York Times bruker sin nyhetsblogg, The Lede, til å remikse avisens egne saker med andre nettbaserte kilder for å gi et mer helhetlig bilde av hva som skjer, inkludert «borgerjournalister» via kanaler som blogger, videodelingsstedet YouTube, bildedelingsverktøy som Flickr og kortmeldinger fra Twitter. Disse såkalte «nye», eller interaktive, mediene var lenge utskjelt som useriøse, irrelevante og reint ut fordummende. Men like lite som man klandrer trykkerier når aviser bryter god presseskikk, kan man bebreide teknologiske plattformer for innhold publisert av brukerne.
Kritikken stilnet da journalister ble kastet ut av Iran og mediene måtte følge opprøret etter valget via øyenvitneskildringer gjennom nettopp de nye mediene. Om ikke opprøret utviklet seg til en revolusjon i Iran, så var mediedekningen på mange måter revolusjonerende.
Hos The Lede har leserne bidratt til å bekrefte og avkrefte rapporter fra ulike kilder i Iran, finne nye kilder, oversette blogger og vidoer. Ny teknologi har i tillegg gjort det mulig for bloggeren Michael Yon å dekke krigen i Irak betalt av sine lesere, og det finnes en rekke nettsteder for hyperlokale nyheter som mikser bloggere, offentlige data og aggregerte nyheter basert på geografi. På YouTubes «Reporter's center» gir profesjonelle nyhetsorganisasjoner og journalister tips om hvordan borgerjournalistene kan bli bedre i stedet for å kritisere dem for å være amatører. Slik øker man både tilfang av innholdsleverandører og kvaliteten på innholdet de leverer.
Journalistene i den uavhengige, non-profit nyhetsorganisasjonen ProPublica, finansierer sin undersøkende journalistikk via stiftelser og enkeltdonasjoner, mens Spot.Us lar leserne velge journalistiske prosjekter gjennom små donasjoner til den enkelte sak. Ifølge David Cohn i Spot.Us er leserne mest villige til å betale for saker som er forankret i et konkret geografisk område eller i en etnisk minoritet. Relevans, nærhet og grundig journalistarbeid får inn mer enn analyser, bakgrunn eller konsumentorienterte artikler. Folk er villlige til å betale for innhold, men de er ikke villige til å betale for gårsdagens nyheter, statiske, ute av kontekst og muligheter for kommentarer.
Den delen av medieindustrien som er avhengige av døde trær, er døende selv. Kanskje er det slik at papiravisene må dø nettopp for at god journalistikk skal overleve?
--------
Innspill? Kommenter nedenfor og send også gjerne innlegg til Dagens Næringsliv på debatt@dn.no.
Nyttige innspill til denne kronikken kom bl.a. fra Kristine Löwe, Anders Giæver, Jan Ove Årsæther, Arve Kvaløy og uthevet setning er rett og slett rappet i sin helhet fra Øyvind Solstad.
Følg meg på Twitter/vampus .
No comments:
Post a Comment