Fra beige til blått

DN har kjørt en debatt i sommer om Høyre - friskt sparket i gang av Kjetil Wiedswang - og deretter kjapt dratt ned på et usedvanlig lite interessant nivå av en rekke enda mindre interessante debattdeltakere. Noen unntak har det selvsagt vært, men det måtte Kristin Clemet til for å vise at det går an å formulere klare, tydelige og gjennomførbare saker som ikke bare samler Høyre - men sannsynligvis også store deler av høyresiden:

"Man vinner ikke valg på alt det gode man allerede har gjort, og man vinner sjelden valg på bare å kritisere motstanderen. Man må ha en alternativ politikk som tilstrekkelig mange velgere vil gi sin stemme. (...)

• Høyre kan gi alle borgere retten til å velge mellom ulike offentlig finansierte tjenestetilbud, enten det gjelder sykehus, sykehjem, hjemmehjelp, barnehage eller skole. Dette er venstresiden imot. Men Høyre kan vise til at valgfrihet er viktig i et samfunn med en stadig mer mangfoldig og kunnskapsrik befolkning.

• Høyre kan la private bedrifter og ildsjeler få være med å løse de offentlige oppgavene, enten det gjelder helse og omsorg, samferdsel eller skole. Det er venstresiden imot. Men Høyre kan vise til at alle gode krefter er bedre enn noen gode krefter, dersom man vil fremme kreativiteten og effektiviteten i samfunnet.

• Høyre kan love at alle skal få beholde mer av inntekten sin, slik at borgerne får mer makt og myndighet over sine egne liv. Dette er venstresiden imot. Men Høyre kan si at velferden først og fremst skapes av oss selv og ikke av staten, og at det ofte er mer fornuftig å la pengene være der de er fremfor å drive dem inn i skatt.

• Høyre kan si at partiet vil fjerne formuesskatten, fordi den betyr lite for staten og enormt mye for mange av dem som blir rammet. Dette er venstresiden imot. Men Høyre kan si at vi trenger verdiskaping og nye arbeidsplasser, og at det ikke er riktig å bruke en skatt som et symbolpolitisk virkemiddel bare for å ramme de rike.

(...)"

Noe Clemet peker på, som er helt sentralt, er at i de fleste politiske partier kan ulike fløyer utmerket godt leve sammen så lenge man er enige om hovedsaker som forener oss. Min liberalisme er retningsgivende, men ikke svaret på ethvert politisk spørsmål. Når den såkalte ideologigruppen, som jeg var medlem av i cirka ett kvarter, synes Høyre heller skal bli gråblått (i motsetning til beige vil jeg anta) enn blått, så kan man jo bli litt oppgitt. Helt til man husker at det er forskjell på å forsøke å slå an tonen og å faktisk være toneangivende...

Nå er det valgkamp. Vi kan ta opp debatten om Høyres sjel 15. september.