Kjøttvekta

På Høyres landsmøte ble det vedtatt en resolusjon med en sterk og uforbeholden støtte til de norske styrkene i Afghanistan. Samtidig programfestet vi at vi ville oppheve de politiske begrensningene på hvor norske styrker kan operere i Afghanistan.

En jeg kjenner som har tjenestegjort i Afghanistan ble glad for resolusjonen, men i forhold til å åpne for at de norske styrkene kan bidra i sør sa han følgende:
- Forsvaret vil selvsagt gjøre jobben sin og utføre de oppdragene de blir bedt om. Men før du går så varmt inn for dette, så håper jeg du har tenkt gjennom hva dette vil gjøre med kjøttvekta.

«Kjøttvekta». Brutalt. Kaldt. Han viste til at Danmark har mistet langt flere soldater enn Norge. I dag steg tallet til 25. Norge har mistet fire. Åpner vi for at våre styrker skal kunne utføre oppdrag i sør vil tapene med sikkerhet bli større.

Å diskutere en eventuell utvidelse av oppdraget med mennesker som har tjenestegjort i området blir derfor svært personlig. Den norske kontingenten er ikke større enn at tapet av en medsoldat berører alle – også de som er ferdig med tjenesten og er vel hjemme. De vet hvor betydningsfullt det interne fellesskapet mellom soldatene er, og kjenner det presset hver enkelt er utsatt for – både fysisk og mentalt. Belastningen er vel så høy blant familie, venner og kollegaer hjemme. Når meldingen om at en norsk soldat er drept er det mange som sitter med bankende hjerte og skjelvende hender frem til navnet blir offentliggjort. Jeg vet, for jeg har vært en av dem. Lettelsen over at det ikke var noen jeg kjente overskygges bare av den dårlige samvittigheten for at man er takknemlig for at det ikke var min kamerat. Men noen har mistet en god venn, bror, sønn, kjæreste eller far.

Jeg spurte en gang en kadett ved Krigsskolen på Linderud om hvordan det var å dra ut på skarpe oppdrag, vel vitende om at han kunne bli drept.
- Men jeg drar ikke ut for å bli drept, var det kontante svaret.

Han sa han dro ut for å løse et oppdrag som han var trent for, motivert for og ikke minst var overbevist om at han kunne løse. Han var dyktig. Han mente han kunne gjøre en forskjell. I det lå det en risiko, en risiko han var villig til å ta.

Det skal ikke være lett å be om at noen skal behøve å risikere sitt liv på vegne av Norge. Det skal ikke være lett å ta avgjørelsen om å engasjere seg i en væpnet konflikt. De som tror at vi som allikevel mener at dette er riktig ikke har reflektert over verken konsekvensene for sivilbefolkningen, for utfallet av konflikten og ikke minst de som skal delta i den fra vår side, tar helt feil. Helt. Feil.

Men vi har også vurdert konsekvensene av å ikke gjøre noe. Det er også et valg. Liv vil fortsatt gå tapt. Andre liv. I Afghanistan kunne det vært jenter, hvis eneste forbrytelse er å lære seg å lese, eller læreren som lærer dem det. Å kjenne folk som har vært villig til å risikere sitt eget liv for at disse skal få leve, gjør meg uendelig stolt. Å vurdere deres liv som en del av «kjøttvekta» gjør meg uendelig redd.

Det skal ikke være lett å støtte en avgjørelse om å delta i en væpnet konflikt. Det er det ikke heller. «Kjøttvekta» er veloverveid. Men ikke uten et bankende hjerte og skjelvende hender.

Les den danske bloggen Soldat i Afghanistan hos Politiken og om hva som gjør han redd.

Følg VamPus på Twitter.