Veldedighet og dobbeltmoral

Overklassen har alltid drevet veldedighet i pene klær. Veldedighet ble oppfunnet for å gi dem noe å gjøre. De kjedet seg.

Dette skriver Dagbladets politiske redaktør Marie Simonsen i en kommentar om kronprinsesse Mette-Marit som dyr trendnisse. Kronprinsessen har vist seg i det Simonsens egen avis kaller et ”åndelig luksussmykke”, noe Simonsen kobler mot de rike og berømtes henfallenhet mot å drive veldedighet gjennom middager og mottakelser der de også kan vise frem sin designergarderobe og haute couture som antakeligvis kunne finansert en hel landsby i et fattig land et helt år.

Marie Simonsen har unektelig et poeng. Men det lyder noe hult når hennes egen avis bruker tre journalister for å skrive en sak på under 600 ord om det samme luksussmykket som Simonsen latterliggjør, og også står fremst i rekke blant dagsavisene for å skrive om kjoler på røde løpere uavhengig av anledning.
Selv om Simonsen først og fremst skapte en debatt om kongehuset og latterliggjorde prisen for den nye åndeligheten som er så moderne i dag, burde innlegget sporet an til en langt viktigere debatt. Som politisk redaktør i en av landets største aviser latterliggjør Marie Simonsen privat initiativ for å hjelpe de som trenger det mest. Å avfeie dette som noe ”rikingene” fant på for å ha noe å gjøre mellom cocktails og middag er en forakt for det engasjement og initiativ som daglig bidrar til å gjøre en forskjell for millioner av mennesker verden rundt.

Dagbladet har tidligere på lederplass omtalt politikeres ros til private initiativer som Melinda og Bill Gates stiftelse for forbedring av grunnleggende helsetjenester og reduksjon av ekstrem fattigdom som et knefall for ”rikingenes veldedighet”. Det er ikke måte på hvor mye og hvor ofte privat initiativ og engasjement skal mistenkeliggjøres eller latterliggjøres. Er det slik i Norge at solidaritet og medmenneskelighet ene og alene måles på hvor mye politikere bevilger av andres penger over offentlige budsjetter?

Når man ser Dagbladets omtale av privat initiativ, eller personlig engasjement som det også kalles, skulle man nesten tro det. Privat initiativ og veldedighet blir sett på som et tegn på at staten svikter, i stedet for å bli tatt frem som eksempler for etterfølgelse. Med mindre man tilhører etablerte private organisasjoner, som Røde Kors eller Frelsesarmeen, er privat veldedighet kun å regne som noe de rike og mektige smykker seg med for å se godt ut i offentligheten. Selvsagt helt motsatt av når Jens Stoltenberg stolt kan uttrykke at regjeringen har gitt hundre millioner kroner til bistandsprosjekter. Penger gitt frivillig av egen lomme har mindre moralsk verdi enn penger tatt fra skattebetalerne og deres familier for å bli gitt bort til andre av politikerne over offentlige budsjetter.

Det glemmes ofte at mange av de velferdsordninger som i dag finnes oppsto gjennom privat initiativ og engasjement. Historisk sett var veldedighet den eneste formen for sosial sikkerhet som fantes for fattige i mangel på offentlige institusjoner. Mest kjent er helsestasjonene som først ble drevet av Sanitetskvinnenes Forening, men omgjort til et kommunalt ansvar i 1972. I mange land er fortsatt privat veldedighet gjennom frivillige og non-profitt organisasjoner den lokal befolkningenes eneste omsorgstilbud. Men også i land med godt utbygde velferdsordninger er privat engasjement både nødvendig og ønskelig. Det siste fordi private ikke er avhengig av et politisk flertall for å tilby nye tjenester når behovet oppstår.

Offentlige universelle ordninger sørger for et sikkerhetsnett til alle, men kan for noen bli et firkantet system å forholde seg til. Mange som trenger hjelp har helt unike problemer som trenger unik oppfølging, og der kan private være raskere og mer fleksible og løsningsorienterte enn et stort byråkrati som er avhengig av politisk aksept for å spesialbehandle enkeltsaker. Privat initiativ er rett og slett både et nødvendig korrektiv som det offentlige kan la seg inspirere av i sin utvikling av nye tjenester. I tillegg kan private komplettere offentlige tjenester med et tjenestetilbud som ikke trengs å tilbys i offentlig regi.

Er det ikke egentlig ganske arrogant av politikere og andre som mener at norske kommuner har den perfekte modellen for omsorg og at de tjenestene som tilbys i dag er de som er best egnet til å hjelpe alle - uansett?

Les også om sosialt entreprenørskap i artikkelen jeg skrev om "Sosial verdiskaping" i Minerva. 

Tiramteateret har også noen gode poenger i saken.

No comments:

Post a Comment

Pageviews Last 30 Days

Followers