Det var faktisk avisen til den sovjetiske hæren som ga henne tilnavnet "Jernkvinnen" etter at hun hadde holdt en tale der hun hudflettet regimet i Sovjetunionen og Østblokklandene. Margaret Thatcher så straks symbolverdien ved å bruke begrepet om seg selv. Som statsleder i et land på randen av sammenbrudd på grunn av økonomisk kaos og lammende streiker måtte hun fremstå som sterk og kompromissløs. Det er ikke riktig at hun var så politisk kontroversiell da hun ble valgt. Etter "the winter of discontent" var folk flest lei av transportstreiker, søppelstreiker, streiker som ledet til at inngangene til sykehus ble blokkert av streikevakter - og ikke minst førte en uoffisiell streik blant gravferdsarbeiderne til at vanlige folk ikke en gang fikk gravlagt sine døde.
Da hun vingeklippet fagforeningene ble hun gjenvalgt med et valgskred i 1984. Jeg sier ikke at alt hun sto for var bra, blant annet misliker jeg sterkt hennes posisjon i flere verdispørsmål, men hennes populæritet skal ikke måles i demonstrasjoner fra en voldelig venstreside som ikke aksepterte nødvendige økonomiske reformer. Men hun satt for lenge - noe Tony Blair burde ha lært noe av. Da hun gikk av hadde Storbritannia behov for å finne seg selv igjen etter de omfattende, men nødvendige, omveltningene.
Det er kanskje litt tullete av meg å påstå at hun ville vært et feministisk ikon om hun hadde tilhørt venstresida, det er jo åpenbart at hun aldri ville fått en slik posisjon om hun hadde beholdt en fagforeningsstyrt sosialistisk struktur som stagnerte hele økonomien og ville ødelagt landet helt. Men jeg tror at forakten for henne fra enkelte miljøer også skyldes at hun nettopp er en kvinne. En kvinne med mer baller enn de fleste menn jeg kjenner....
Les kronikken i VG her.
No comments:
Post a Comment