Den brysomme nabokona

Kommentarfelt overflommes allerede av digitale nabokjerringer av begge kjønn som oppfører seg nettopp som kjerringer. Mener noe om alt og alle uten å skjemmes. Jeg for min del er drittlei hele hurven.

Vi manglet ikke nabokjerringer da jeg vokste opp. Ikke sjelden satt de på trappa utenfor blokka med en kaffekanne og en sigg. Der fulgte de med og kommenterte gjerne alt som skjedde. Hvem sine unger som oppførte seg dårligst, hvem av de andre ikketilstedeværende nabokjerringene som kanskje hadde lagt på seg litt (eller var hun gravid - igjen?), om vaktmesteren hadde klippet plenen ordentlig og om man kanskje skulle forby å spille fotball der for å la gresset gro i fred. Unger og nabokjerringer lå i konstant krig, for kjeften var ikke til å stå på dem, nabokjerringene altså, dersom det var noe de ikke likte. Var noen annerledes eller skilte seg ut, var de heller ikke sene om å påpeke det. At Arbeiderpartiet er så glad i dem er med andre ord fullt ut forståelig. 

Jens Stoltenberg etterlyser den digitale nabokjerringa i nyttårstalen sin. Hans ungdomsleder mener vi alle har ytringsansvar, som ikke kan bety annet enn at vi har ansvar for hvordan andre tolker det vi sier og agerer på det. Statsministeren mener vi i tillegg må ta ansvar for hva andre ytrer.

De digitale nabokjerringene skal være en motvekt mot hatefulle ytringer på nett. De skal si "du tar feil" når andre kommer med påstander eller utsagn de ikke liker. De skal med andre ord være det korrektivet i debatten som følger av den generelle samfunnsdebatten der politikere, samfunnstopper og journalister deltar. En polarisert samfunnsdebatt som fyres opp av rasende politikere som enten tar avstand fra eller et oppgjør med det ene eller det andre, med fantasiløse journalister som stille banale spørsmål eller tror at en balansert sak utgjøres ved å intervjue en som er uenig i et utspill.

Det nytter ikke bare si at "du tar feil", dersom du ikke samtidig begrunner det. Hvor ofte ser vi ikke debatter der politikere setter frem påstander om hvordan tingenes tilstand er, hvor programleder snur seg til en politisk motstander og spør "hva mener du om det?"

Jeg er ikke alltid like interessert i å høre hva noen mener om dette og hint. Det jeg derimot kunne vært interessert i er tall, statistikk - hva kalles det igjen - FAKTA - som kan hjelpe meg til å forstå en sak eller bidra til å opplyse. Eller som Knut Olav Åmås skrev om hva debattklimaet i Norge trenger nå:


Å legge enda større vekt på språk, tone og presisjonsnivå, granske argumenters kvalitet, dyrke nyanser og tøff saklighet, sky generaliseringer, sjekke fakta og si imot. Lært å spørre: "Hva mener du? Hva er følgen av det du sier?"

Det er jo en forfriskende tanke om journalister begynte med det. I stedet for å ringe en politisk motstander som de tolker dithen at raser over et utspill. Jeg overraskes stadig over de som er overrasket over nivået i kommentarfeltet i nettavisene. Hva med å sjekke nivået over?

Kommentarfelt overflommes allerede av digitale nabokjerringer av begge kjønn som oppfører seg nettopp som kjerringer. Mener noe om alt og alle uten å skjemmes. Jeg for min del er drittlei hele hurven.

De som etterlyser flere nabokjerringer for å få skikk på samfunnsdebatten kan jo begynne med seg selv. Heve presisjonsnivået, sjekke fakta, tåle motstand. Journalister kan begynne å møte forberedt, faktasjekke påstander og utfordre debattantene med fakta. Det kan jo hende at når nivået på den generelle samfunnsdebatten heves, så vil det reflekteres i kommentarfeltet under og gjøre det vanskeligere å slippe unna med lettvintheter - også i disse såkalte mørke stedene på Internett.