Bidra konstruktivt. Argumenter faktabasert mot direktivet. Argumenter varmt for en liberal rettsstat. Og om noen - rett i hvert fall kritikken mot Arbeiderpartiet - det eneste partiet som uforbeholdent har gått inn for direktivet.
Here goes:
------------------------
Jeg har først lyst til å takke for invitasjonen, og bare nevne at dersom noen av dere har opplevd organisasjonen Stopp Datalagringsdirektivet! Som noe nølende i å delta eller arrangere demonstrasjon, så er det fullt og helt min feil. Jeg har en innebygget skepsis til å arrangere utearrangementer i januar, hvor de fleste av oss mest har lyst til å sitte inne. Jeg hadde glemt hvor mye det varmer å stå sammen om en viktig sak, og at i alle kamper så er det noen som går foran på vegne av de mange. Så på vegne av Stopp datalagringsdirektivet og ikke minst meg selv så takker jeg dere for påminnelsen.
For saken er viktig. Når myndighetene vil sette i gang den mest omfattende innhenting og lagring av informasjon noensinne om hvem borgerne har kontakt med, hvor de befinner seg når kontakten finnes sted og hvor ofte man har kontakt, ja – da har vi rett til å reagere. Noen sier at dette ikke er overvåking, jeg spør meg da om hva som er det.
Det er en sentral forskjell på å innhente og lagre informasjon i tilfelle vi alle skulle komme til en gang i fremtiden å gjøre noe kriminelt, og å lagre noe informasjon av faktureringshensyn og gi innsyn når noen er under mistanke.
Datalagringsdirektivet mistenkeliggjør hele befolkningen som potensielle kriminelle, noe som understrekes når politiet forsøker å ufarliggjøre direktivet med å si at ”det gjør det jo enklere for deg å bevise din uskyld”.
Sist gang jeg sjekket, var en rettsstat tuftet på det motsatte – nemlig ikke at du må bevise din uskyld, men at du er uskyldig til det motsatte er bevist. På en annen side, dersom politiet virkelig mener det de sier, så blir det jo enkelt å skaffe seg alibi ved å legge mobiltelefonen med en samtale på i en taxi og så gå av. Men jeg er jammen ikke sikker på om de som til en hver tid sørger for å ha et alibi, er de beste samfunnsborgerne.
I halvannet år har jeg deltatt aktivt i debatter mot politiet, egne partifeller, politiske medstandere og motstandere over hele landet. Tilhengerne har lagt seg på argumentet om at ”kan vi bare beskytte ett barn, så er det verdt det”. Legger man prinsippene til side, så kan vi ta en diskusjon på det. Å skyve barn foran seg i denne sammenhengen er provoserende, i all den tid rapporter fra statsadvokaten etter Lommemannssaken viser at politiet ikke en gang tar seg bryderiet med å ta imot anmeldelser av overgrep når foreldrene står på politistasjonen.
Politiet har allerede omfattende tilgang til overvåking gjennom dagens lovverk, inkludert frysing og utsatt sletting av data. Politiet vil fortsatt ha adgang til lagrede data ved skjellig grunn til mistanke. Teleselskapene vil fortsatt ha behov for å lagre data i fremtiden, selv om flere av oss går over på andre abonnementer enn rene tellerskritt. I Baneheia-saken ble juryen bedt om å se vekk fra trafikkdata og disse ble ikke brukt, ei heller fikk de stor betydning i NOKAS-saken. Men tilhengerne har et – hva skal man si – et like anstrengt forhold til fakta som de som kommenterer på VG nett har til norsk rettskriving. (oppdatert: kanskje med dette unntaket)
Politiet var sågar i dag ute i NRK og fortalte at sosiale medier kan føre til flere overgrep. Da kan det være verdt å ha meg i ”kan vi bare redde ett barn”-ideologien, at sosiale medier ikke omfattes av direktivet. Direktivet er feil virkemiddel, også når man ikke har et prinsipielt forhold til det.
Det er heller ingen korrelasjon mellom økt overvåking og trygghet. På strekningen mellom Oslo City og Oslo S sies det at det er rundt 500 overvåkingskameraer. Man må ha bodd i en hule lenge for å mene at Jernbanetorget er Norges minst kriminelle området.
La meg avslutte med at utgangspunktet for en liberal rettsstat er frihet fra statlig inngrep i borgernes rettssfære og grunnleggende friheter. Ethvert kontrolltiltak for å sikre vår trygghet, innskrenker disse frihetene. Trygghet er i denne kontekst ikke et selvstendig mål i en liberal rettsstat, men kun et middel for å sikre oss størst mulig borgerlig frihet. Hvis man snur på dette og gjør trygghet til hovedmålet, undergraves først frihetene og dernest selve tryggheten.
Kampen mot datalagringsdirektivet er samtidig en kamp for frihet og trygghet gjennom en liberal rettsstat. Takk for at dere deltar i denne!
No comments:
Post a Comment