På Internett er det først når man får en kritisk masse som jobber sammen om å avsløre hva som egentlig foregår, at vi ofte får svarene. Denne typen "mass collaboration" er vel så viktig som enkeltbloggeres reelle stemmer i vår nye vidunderlige verden. En bloggs suksess kan dermed også bli dens fall.
Fredag kommenterte jeg kontroversen rundt identiteten til bloggeren A Gay Girl in Damaskus hos Kulturnytt på NRK P2 (fredag 10. juni sending kl. 16:50 - rundt ti min uti?). Første spørsmål fra programleder Birger Kolsrud Jåsund var om jeg var overrasket over at bloggeren kanskje ikke viste seg å være den hun utga seg for å være?
Mitt svar var at jeg var overrasket over at akkurat denne bloggeren ikke var reell fordi det virket som en troverdig stemme skrevet over tid og som så ut til å ha god kjennskap til hva som foregikk i Damaskus, men at jeg ikke er overrasket over at politiske aktivister eller hvis du er lesbisk kvinne i Syria har et behov for å skjule seg bak en anonym profil eller et falskt navn for å beskytte deg selv.
Nå har en middelaldrende gift amerikaner bosatt i Skottland ved navn Tom MacMaster stått frem som bloggeren bak A Gay Girl... . The Guardian kaller han Midt-Østen-aktivist, og selv unnskylder han seg med at motivasjonen var å belyse hendelsene i Syria for et vestlig publikum. Jeg tror han mer når han skriver at det var en fiksjon som fikk liv i hans hode og plutselig ikke kunnne stoppe. Halvt amerikanske og halvt syriske Amina Arraf tok form og ble en "stemme". Det var først når han forsøkte å "drepe" karakteren, at leserne for alvor begynte å stille spørsmål ved hennes eksistens. MacMaster la ut melding om at karakteren Amina Arraf var bortført av syriske styrker. Leserne hennes engasjerte seg i hennes sak, kontaktet den amerikanske ambassaden i Syria som ikke kunne finne henne registrert som amerikansk statsborger i landet, kontaktet fengsler og offisielle tjenestemenn, men ingen kunne bekrefte at hun var der. Så kom det frem at ingen egentlig noen gang hadde møtt henne, men kun hadde hatt omfattende kontakt via e-post og sosiale medier. Mistanken var sådd.
Det er mye man kan kritisere MacMaster for. For det første at han utgir seg for å være en lesbisk kvinne. En åpenbar begrunnelse er at vi er så sulteforet på alternative stemmer fra Midt-Østen at vi griper etter det vi får. Skal man få oppmerksomhet til en viktig sak, spiller man på de strengene man vet folk vil lytte til. Det andre er at anonymiteten i noen tilfeller kan gi legitimitet, fordi vi vet at aktivister har behov for å skjule seg. Det finnes mange legitime stemmer via sosiale medier fra Midt-Østen i disse dager, både åpne og anonyme. Også fra homofile i Midt-Østen, som mener seg misbrukt i MacMasters "prosjekt".
Kanskje det mest interessante er jo at det er nettopp fordi den har blitt lest, har blitt tatt som en kilde til troverdig informasjon over lang tid og har fått en stor leserskare nettopp er grunnen til at den nå faller. På samme måte som at en tradisjonell redaksjon har et team av journalister både i og utenfor huset som samler inn, ettersjekker og verifiserer informasjon, har bloggens lesere over helgen jobbet sammen for å ettersjekke og verifisere informasjonen som de ulike deltakerne sitter på - åpent på bloggen, i korrespondanse, elektroniske spor. Mange brikker i et stort puslespill som etter hvert blir satt sammen. Det er dette som er Internetts store styrke, ikke den pågående hypen om Twitterrevolusjon eller revolusjon i andre sosiale medier. Revolusjonen er muligheten for informasjon og samarbeid på tvers av grenser, kjønn, alder, grader av demokrati, ikke Twitter, blogg eller andre sosiale medier.
Min største kritikk mo MacMaster er at når han vil gå ut av karakteren så gjør han det i komforten av sitt eget hjem, langt borte fra hendelsene i gatene i Damaskus. Han undervurderer engasjementet leserne har får karakteren han har bygget opp, og deres vilje til å sette seg i fare for å hjelpe henne. Det gjør at lesere i Damaskus får myndighetenes oppmerksomhet på seg når de spør etter henne hos offentlige myndigheter. Det er utilgivelig.
Det eneste en blogg hviler på er troverdigheten til bloggeren selv. Tillit til at informasjon om personen bak og situasjonen rundt vil være avgjørende for om den blir tatt seriøst og dermed klarer å opparbeide en større leserskare. De som misbruker denne tillitten ødelegger for de tusener av andre som ville fortjent den.
Men MacMaster er i hvert fall ikke så spekulativ som TV2s reportasje fra Afghanistan. Takke meg til nye medier.
No comments:
Post a Comment