Ordfører - for byen med det store hjertet?

Oslo er en mangfoldig by. Som hovedsteder flest tiltrekker byen seg både bygdas ambisiøse studenter og bygdas utstøtte. De kloke, de krevende, de ambisiøse, de søkende, de som forsker og finner, de streite, de skeive, de som trenger hjelp og de som vil klare seg uten. Finansmenn i mørk dress sitter på samme t-bane som trygdet trebarnsmor. De går kanskje av på forskjellig stasjon, men de er nå her – alle sammen. Oslo er en krevende by. Men vi tar imot folk med åpne armer - derav byen med det store hjertet.

Per 1. januar 2009 hadde Oslo kommune 29,9 % av innvandrerbefolkningen i Norge. Denne gruppen utgjør 26,4 %, til sammen 152 149 personer av over 590 000 innbyggere. Ber du et barnehagebarn på Stovner beskrive lekekompisen sin, så snakker han om den manglende tannen og håret som står rett opp, ikke at kompisen er muslim og har pakistanske foreldre. Snakker du med unge jenter på Grønland kan det hende du får høre om Moralpolitiet – som vel så ofte er de hijabkledde jentene i klassen, som muslimske menn i nærmiljøet.

Oslo har utfordringer. Samtidig som staten tapper Oslo for penger for å drive distriktsutjevning, kommer distriktenes ”huddled masses yearning to breathe free”. De siste årene har ikke befolkningsveksten i byen bare skyldtes innvandring (for det er hit de kommer, etter å ha blitt sendt til bygda), men at unge voksne vil at barna deres skal vokse opp her. De flytter ikke lenger ut av byen, slik de gjorde tidligere. Det gir et helt nytt press på barnehager og skoler. Samtidig er byen i ferd med å realisere det største byutviklingsløftet noen sinne – med utbyggingen av Bjørvika og Økern-området. Ansvarlighet og nøkternhet er ord som burde interessere alle som elsker byen vår i neste valgkamp.

Carl I. Hagen savner seg selv, som han sa til DN tidligere i år.

Hagen er en glimrende retoriker, en glimrende representant for refserne i FrP. En gallionsfigur for de misfornøyde, og en sjarmerende ringrev som aldri har samarbeidet med noen. Ei heller i sitt eget parti.

Ordførerembetet er mye, men det nytter ikke å møte opp med kun en nyslipt saks. Det er ikke bare snorer som skal klippes, men også broer som skal bygges. Mens ordførere på Vestlandet kanskje er mest interessert i å nettopp klippe snorer på nye broer, er ordførerembetet i Oslo å bygge broer mellom mennesker. Broer mellom utdanningsinstitusjoner til innovasjonssentra, fra kulturliv til næringsliv, fra frivillige organisasjoner til kommunens hjelpeapparat og ikke minst fra menneske til menneske.

Er det noe ordførerembetet i Oslo ikke er, så er det en plattform for sin egen figur, egne meninger og egen politikk – uavhengig av alle andre. Skal du være ordfører i Oslo må du være ordfører for hele byen, liten og stor, minoritet som majoritet, ufør som arbeidsfør, kommunalt ansatte som privat ansatte. Det er ikke nok å savne politikken.

Klarer du det, Carl?

No comments:

Post a Comment

Pageviews Last 30 Days

Followers