I forbindelse med overfallsvoldektene i Oslo ga VG leserne mulighet til å merke av på et kart over Oslo sentrum hvor de mente man trengte mer politi i gatene. Kartet ble presentert under vignetten ”Her er folk mest redde i Oslo” og var basert på de til sammen 65.000 punktene som 16.000 VG Nett-lesere hadde avmerket. Kartet viste at frykten er størst i områdene rundt Oslo S, på Grønland, på Nedre Grünerløkka, i Sofienbergparken og i Slottsparken.
Sist Oslo-politiet så grundig på voldtektsstatistikken var i 2007. Da skjedde majoriteten av overfallsvoldtektene i sentrum eller sentrumsnære strøk. 51 prosent skjedde i områder som tilhører Grønland politistasjon, mens 30 prosent var i kretsen til Sentrum politistasjon.
Mer interessant enn å få leserne til å plotte inn hvor de føler seg utrygge, kunne vært å få et kart over hvor man har grunn til å føle seg utrygg. Selv om VGs lesere neppe er langt unna sannheten, så liker jeg best å forholde meg til faktiske forhold og hvilken innsats som blir gjort i særlige utsatte områder.
Til tross for at skattebetalerne allerede har betalt for innhenting av data til det offentlige, blir ikke disse gitt tilbake til befolkningen. Det betyr for eksempel at kartdata ikke er fritt tilgjengelig for de som vil visualisere – si hendelsesdata fra politiet – i et kart. Ikke det, hadde de først villet visualisere hendelsesdata fra politiet, ville dette også være et tidkrevende manuelt arbeid. Du kan ringe politiet og skrive for hånd ned hva de har registrert de siste timene, og så kan du manuelt legge dette inn i et kart.
I USA gir tjenester som SpotCrime deg mulighet til å sjekke kriminalitetsbildet i nabolaget ditt ved å taste inn adressen din. SpotCrime aggregerer data fra politistasjoner, nyhetsrapporter og brukergenererte rapporter, og merker disse av i Google Maps. Uten å levere så detaljerte beskrivelser av hendelsene som SpotCrime av og til gjør, ville dette vært mulig i Oslo ved å sammenstille politilogg og kart. Men det går ikke. I stedet får vi gjette oss til hvor det er mest kriminalitet og forsøke å unngå områdene. VGs lesere er nok ikke langt unna sannheten.
La oss si at en gravende journalist så kunne sett på hvor politiet la inn mest ressurser, patruljerte og var synlige? Eller hva med å kartlegge utesteder som hadde fått merknader på skjenking og manglende innlevering av regnskap opp mot narkodealing og voldsepisoder? Hva med å sammenstille informasjon om hvor det er meldt inn dårlig belysning og manglende vedlikehold med ran, voldtekt og annen vold? Eller informasjon om bevilgninger fra kommune og bydelsvalg i forhold til å gjøre sine kjerneoppgaver?
Alt dette burde vært tilgjengelig som offentlig informasjon og mulig å sammenstille for å se om politi(kere) faktisk gjør jobben sin. Dette er ikke bare den rødgrønne regjeringens ansvar, men mine egne i Høyre-byrådet i Oslo kunne gått foran og vist vei gjennom å tilgjengeliggjøre statistikker og data slik at disse kan brukes til å lage gode, informative tjenester til innbyggerne av byen.
Åpenhet er utfordrende, men ikke desto mindre burde det være et demokratisk prinsipp at dersom det ikke er en god begrunnelse for å holde informasjon tilbake - som personvern eller rikets sikkerhet - burde det offentlige gjøre informasjon lett tilgjengelig for de som faktisk har betalt for den - nemlig borgerne.
No comments:
Post a Comment