Kvinnens eget valg

Har i dag kronikk i Dagbladet om retten til å velge abort dersom fosteret ikke er friskt. Det er lenge siden jeg har skrevet noe som har vakt så stor debatt med så mange følelser. I tillegg til debatt på Twitter, går det så livlig for seg i kommentarfeltet hos Dagbladet at jeg ikke finner tilbake til innlegg som jeg gjerne skulle svart på, og jeg får epost og private meldinger. Flere kvinner skriver om sine opplevelser og ønske om tidlig ultralyd og diagnostikk fordi det faktisk har vært noe svært galt med fosteret og man ønsker ikke å gå gjennom en traumatiserende senabort noen uker senere.

Det er ikke en enkel debatt. Det er ikke meningen at det skal være en enkel debatt. Det er ingen unnskyldning for å ikke ta den. En som har lest kronikken skriver i en privat melding at "Jeg får helt vondt inni meg av å tenke på hva alle med Downs tenker når de leser artikkelen din, og følger debatten om hvorvidt de har rett til å leve eller ikke."

Det er nettopp det nivået debatten ikke fortjener å havne på. Dessuten - om man ikke skal kunne ta debatter fordi noen kan bli såret er et jævlig dårlig argument for å ikke ta debatten.

På Twitter skriver @magvol - "lei av de livshistoriene til søsken?takk det samme til "er i en livssituasjon der alt annet enn et a4-barn er utenkelig"historier."

Det kunne vært et poeng hadde det ikke vært for at ingen barn så vidt meg bekjent er A4. Som en annen skrev - å få barn er et risikoprosjekt. Men jeg antar at det er en grunn til at nybakte foreldre sender ut lykkemeldinger som "velskapte Vesla ankom verden i dag morges" etc. Det er ingen som ønsker seg barn med alvorlige funksjonshemninger - både fordi man ønsker seg selv og barnet sitt et godt og langt liv, ikke et liv i smerte, frykt og hjelpesløshet. Ønsker man seg syke barn så er det fortsatt en lang rekke smertefulle sykdommer vi mennesker kan få - kroniske, kurerbare og dødelige. Men hvis jeg kan velge, så velger jeg et liv uten.

Jeg synes fortsatt at det er helt absurd at folk som ellers er for fri abort plutselig stempler dem som vil bruke valgmuligheten sin som halvnazister for et sorteringssamfunn. Er det mer moralsk riktig å abortere friske fostre enn syke?

I så fall kan dere klappe dere selv på ryggen, for de siste 20 årene har hovedsakelig unge norske kvinner abortert bort hele 300 000 presumptivt friske fostre. Et tankekors neste gang debatten om at vi trenger mer arbeidskraft i Norge kommer. Men hvis man er enige om at mennesket har en verdi i seg selv, så skal ikke barn fødes til verden for å oppfylle samfunnets behov og ønsker om arbeidskraft eller om mangfold.

At foreldre og søsken av barn med Down syndrom føler et behov for å uttrykke sin kjærlighet til sitt barn eller søsken kan jeg forstå. Det er også et tankekors at det i Danmark nesten ikke fødes barn med Downs lenger. En del av valgmuligheten må jo være å vite at du vil elske ditt barn uansett, og at det er fullt mulig å leve et godt og givende liv med Downs eller med et barn som har det i familien. Det er et viktig poeng.

Men for meg er det uforståelig at når teknologien og muligheten for å kunne velge annerledes finne, så skal jeg ikke få lov til å bruke den. Spesielt når det er fritt frem for å abortere friske fostre frem til 12. uke og søknader om abort senere sjeldent får nei.