Hjelpeløse uten EU?

I forkant av Høyres landsmøte i helgen har Arbeiderpartiet økt trykket for å få EUs datalagringsdirektiv innført i Norge. Det er spennende å se hvordan Arbeiderpartiets velkjente partipisk fungerer - helt inn i Høyres stortingsgruppe.

Mens tilhengerne til stadig etterlyser en faktabasert debatt, for så å levere løgner og overdrivelser over en lav sko, mener jeg at motstanderne har levert fakta etter fakta uten at det ser ut til å gjøre inntrykk. Senest sa statsminister Jens Stoltenberg i dag at trafikkdata hadde vært helt sentralt i å oppklare saker som Baneheia-saken - en sak som forståelig nok vekker mange følelser. At man måtte se vekk fra nettopp trafikkdata, fordi disse ikke var entydige og kunne dermed bidratt til at Viggo Kristiansen gikk fri - har motstanderne av direktivet gjentatt til det kjedsommelige - uten at Arbeiderpartiet ser ut til å forholde seg til det.

Arbeiderparti-mannen Arne Johannessen har vært partilojal og støttet opp under Aps påstand om at Norge vil bli en fristat for kriminelle uten direktivet. Arbeiderpartiets politikk har allerede gjort Norge til en fristat for kriminelle - med mindre sjanse for å bli tatt for kriminelle handlinger enn å overleve som gründer. I Oslo er oppklaringsraten for anmeldte saker på rundt 15%. Dersom politiet har samme forhold til bevisfremleggelse der som i sin argumentasjon for datalagringsdirektivet, så er kanskje ikke det så rart.

EUs egen pågående evaluering av direktivets effektivitet i forhold til kriminalitetsbekjempelse står i skarp kontrast til politiets påstander om at de vil stå hjelpeløse uten. Det finnes nemlig ingen bevis for at direktivet bidrar til å redusere kriminalitet eller øke oppklaringsgraden. Det er jo nettopp derfor EU evaluerer direktivet i disse dager. Det fungerer ikke. Det koster for mye. Og det krenker personvernet. Eller si som Eirik Rossen i Digi.no - Å prøve å fange garvede kriminelle og terrorister ved hjelp av direktivets trafikkdata, er som å servere suppe i en sil.

Han skriver videre: Storberget skriver at direktivmotstanderne betrakter personvernet som «viktigere enn kriminalitetsbekjempelse». Det stemmer ikke. Motstanderne innser at det er en avveining mellom personvern og kriminalitetsbekjempelse. Det som har skjedd i denne debatten er at tilhengerne, uten belegg i fakta, overdriver direktivets betydning for kriminalitetsbekjempelsen, samtidig som de unngår – slik Storberget gjør her – å ta stilling til den krenkelsen av personvernet direktivet innebærer.

Man sitter igjen med at direktivet ikke er påkrevet av hensyn til EØS-avtalen, og at det krenker personvernet uten å gi større gjennomslag for etterforskning av kriminalitet og terror. Hva er da vitsen?

Høyre kan i helgen redde sin troverdighet om personvern, som er bygget opp gjennom klare prinsipielle holdninger i personvernsaker gjennom partiets historie, ved å si et klart og tydelig nei. Dersom det ikke skjer vil partiet ha mistet noen av sine grunnleggende verdier på veien. Samtidig vil EU måtte gjøre noe med direktivet. Det kan hende at hele direktivet trekkes tilbake fordi det overhodet ikke løser de problemene det var ment å løse.

Men det svarer fortsatt ikke på det spørsmålet jeg har begynt å stille meg. Dersom datalagring er så kritisk for politiet og kriminalitetsbekjempelse - hvorfor har ikke Ap eller Høyre foreslått egne lover for dette på Stortinget? Det er da ingen grunn til å vente på et EU-direktiv dersom politiet står hjelpeløse i kampen mot kriminalitet her hjemme uten?

Eller er det heller Norge som er hjelpeløse uten EU, men Ap og Høyre er for feige til å ta opp EU-debatten?

Mer om DLD her.

No comments:

Post a Comment

Pageviews Last 30 Days

Followers