Veien fra en rappkjefta VamPus til en skremt VamPyse er fryktelig kort når man koser seg med en flaske vin eller tre i vårsolen den ene dagen, og er koblet til tre maskiner og intravenøst den neste. Man skulle jo tro at etter de syv første stikkene på mandag at man fredag var kurert for sprøyteskrekk, men nei. Ikke i det hele tatt. Synet på et nytt og bedre liv derimot - definitivt!
Selv om skattelette hadde vært å foretrekke, har jeg nå i hvert fall fått igjen noe av skattepengene mine intravenøst. Og oppfølgingen har vært fabelaktig - fra legen som tok meg på alvor på Legevakten, til innleggelsen på Lovisenberg og tre dager på Aker Sykehus. Dessverre viste det seg at behandlingen, kateter inn i armen og heftlig medisinsk "plumbo" i håp om å åpne åren, ikke var helt vellykket. Operasjon er en mulighet, men to sprøyter daglig en liten stund og deretter blodfortynnende i et halvt år, skal gjennomføres uansett.
Det er ikke en opplevelse jeg unner noen - men allikevel interessant å plutselig befinne seg i en posisjon hvor man er helt avhengig av andre mennesker for å gjøre de mest basale ting. Å stifte bekjentskap med dostol er nå en ting, men at noen må stå å holde armen din når du tisser og tørker er noe helt annet. Følelsen av hjelpesløshet er litt ydmykende og veldig lærerik. Spesielt for en som meg, som stort sett spontant avviser tilbud om hjelp i de fleste tilfeller for å klare meg selv. Å være avhengig av noen andre er den verst tenkelige tanke, men før eller siden kan det skje. For å si det sånn - jeg gruer meg til å bli gammel, hvis jeg blir det - og lover å besøke mormor oftere.
"Vi er her for deg", har vært omkvedet fra både leger og pleiere når jeg har gitt uttrykk for smerte eller redsel og tårene har trillet. Det har ikke manglet på verken omtanke eller forståelse. Men jeg har tenkt litt på medienes fremstilling av problemene i norsk helsevesen. Jeg tviler sterkt på at min opplevelse er unik. Men når mediene leter etter måter å skrive om helsevesenet på, så leter de også etter caser. De er heller ikke vanskelige å finne. Det gjøres feil hver dag og det finnes pasienter som ikke får den oppfølgingen de trenger. Å finne et case - en pasient eller pårørende som kan rase på forsiden av tabloidene - er ikke vanskelig. Men den typen caseorientert journalistikk er snever og berører sjeldent hovedproblemene. Å finne en politiker som vil hive mer penger inn i sektoren som løsning på alt er heller ikke vanskelig - selv etter at FrPs John Alvheim gikk bort.
Må våre engler i hvitt forvente sin fortjente lønn i himmelen så lenge de insisterer på sentrale lønnsforhandlinger og kun har det offentlige som mulig arbeidsgiver? Ville debatten om lokalsykehus vært annerledes om ikke alt fra organisering av forsvaret til landbruk og helsetjenester var basert på en distriktspolitikk som opprettholder en unaturlig bosetting i stedet for bærekraftige regioner der arbeid og utvikling ikke måtte subsidieres tungt fra staten? Hvorfor kan ikke private levere flere helsetjenester? Dersom butikkene kan tjene penger på mat, så kan det da umulig være umoralsk å tjene penger på helse? Er det noen som skjønner hvordan helse-Norge faktisk er orientert eller resignerer vi til å sukke oppgitt hver gang VG slår opp en sak som nok en gang viser alvorlig systemfeil, men blidgjøres av at en politiker griper inn og gir akkurat den pasienten det gjelder det vedkommende har krav på?
I motsetning til hos meg, er det neppe bare en propp i systemet. Det er flere ting som er årsaken til helsekøer, dødsfall, pasienter på gangen og dårlige(re) lønninger hos offentlig helsepersonale. Det er så mange spørsmål at det er umulig å gi ett svar. Jeg har det i hvert fall ikke.
Inntil videre er jeg bare glad for at jeg skal hjem til min fantastiske kjæreste som har vist seg som en ekte helt de siste dagene. Og at jeg skal slippe dostolen, men kunne gå på et toalett og lukke døra. De små gleder i hverdagen...
No comments:
Post a Comment