Falsk trygghet

I forrige uke var jeg i debatt om datalagringsdirektivet på Juristforbundets årskonferanse. En av innlederne til debatten var Jan Olav Frantsvold, nyvalgt leder i Politijuristene, som under debatten tok ordet fra salen og fremholdt at det var jo ikke bekjempelse av organisert kriminalitet eller terror politiet trengte datalagringsdirektivet til. Det hadde de gode nok virkemidler til allerede. Det var for å bekjempe hverdagskriminalitet, sa han.

I forbindelse med at politisk redaktør i Dagbladet, Marie Simonsen, skrev om sin opplevelse da hun ble utsatt for organisert lommetyveri ved Oslo City tidligere i år, fulgte hennes kollega Trude Ringheim opp med følgende:

500 KAMERAER overvåker oss på og rundt Oslo City, Byporten og Oslo Sentralstasjon. Vi aksepterer ekstrem overvåkning i bytte mot større trygghet - tror vi. Vi hører at kameraene er kriminalitetsforebyggende. Men det viktigste funnet i en doktorgrad i kriminologi og rettssosiologi, er at overvåkningspraksisen i mindre grad handler om kriminalitetskontroll, og i større grad om grense- og adgangskontroll. På Oslo City viser vekterne slitne narkomane og tiggere ut mens lommetjuver har stort spillerom.
Kameraene fører ikke til mer trygghet og politiet innrømmer uten problemer at organisert kriminelle herjer i Norges kanskje med overvåkede område. Politiets svar?

At hun (Simonsen - bloggerens anm.) tror Oslopolitiet i 2010 har kapasitet til å prioritere åstedsundersøkelser ved lommetyverier viser hvilken naiv tilnærming til realitetene Simonsen har.
At ekstrem overvåking skal føre til at politiet prioriterer et området som er et av Norges med overvåkede er altså en naiv tilnærming. Jeg er litt nysgjerrig på hvilken hverdagskriminalitet datalagringsdirektivet skal bidra til å oppklare. Vinningskriminalitet skal som kjent nedprioriteres, etterforskning av overgrep og voldtekt har lav status internt i politiet, og pårørende i voldssaker har inntrykk i at det er fritt frem for grov vold. Betyr Frantsvolds utsagn at vi kan nå se en reversering av politiets prioritering, slik at vi ikke trenger å ha en naiv tilnæring til om hvorvidt hverdagskriminaliteten vi utsettes for vil bli etterforsket eller ikke?

Eller forespeiles vi falsk trygghet i bytte mot massiv overvåking?

No comments:

Post a Comment

Pageviews Last 30 Days

Followers