Politiets prioriteringer

På Høyres seminar om ny teknologi og bekjempelse av overgrep mot barn idag ble undertegnede i debatten beskyldt for å støtte overgrep mot barn, mistenkeliggjort for ikke ville gi politiet ressurser og kalt amatør - av politiets representanter både i panel og fra salen. Dette samtidig som de anklaget motstanderne av datalagringsdirektivet for å tabloidisere debatten og gjøre den useriøs.

En gylden regel innen debattteknikk er at man aldri skal være sint på talerstolen, eller bli sint i debatten. Det ser aldri bra ut i debatter, hodet slutter å fungere og argumentene blir dårligere. Jeg ble ikke sint. Jeg ble eitrendes forbanna.

Hvis vi ser bort fra at politiet henlegger overgrepssaker nesten før blekket er tørt på anmeldelsen - det vil si - dersom de i det hele tatt tar seg bryderiet med å ta imot anmeldelsen, så har ikke overgrepssaker prestisje internt i politiet.

En arbeidsgruppe har evaluert politiets etterforsking seksuelle overgrep mot barn begått av mobile overgripere. Rapporten er en knusende dom over politiets manglende etterforskning og oppfølging av overgrepssaker. Når politiet fremstiller datalagringsdirektivet som det eneste saliggjørende i deres utrettelige jakt på pedofile, så må det føles som et nytt overgrep av alle de som har forsøkt å anmelde eller har anmeldt og fått henlagt sine saker hos politiet.

Nedenfor beskriver moren til en overgrepsutsatt gutt møtet med politiet i et politiavhør (side 12) - historien er dessverre ikke unik.

Da forsøkte hun og hennes mann å ringe politikammeret for å anmelde saken. Politiet syntes ikke det var viktig nok, og var ikke interessert. Mandag morgen ringte mannen hennes lensmannskontoret. De syntes heller ikke saken var viktig nok til å ta imot en anmeldelse. De sa at de ville ringe tilbake, men det gjorde de ikke. Mannen hennes ringte tilbake flere ganger, men det var ingen som hadde tid til å snakke med han. Ca kl 15 reiste han selv innom lensmannskontoret fordi han syntes hendelsen burde anmeldes. Da hadde heller ikke politiet tid fordi de skulle hjem. De hadde heller ingen interesse av å snakke med fornærmede.

To helger etter hendelsen hoppet deres lille valp gjennom hekken og på en dame i nabohuset, mens vitnes datteren passet på den. Samme kveld fikk hun og familien besøk av to uniformerte tjenestemenn som ba om å få snakke med vitne og skrev anmeldelse i saken. Da hadde de tid.

Jeg er villig til å gi politiet mer ressurser. Men de burde være ekstremt ydmyke i debatten om både ressurser og innføringen av datalagringsdirektiv så lenge den interne prioriteringen er som den er. Hadde vi satt spørsmålsstillingen på hodet og spurt om hvilke verktøy politiet trenger for å kunne ta overgripere på nett, er jeg ganske overbevist om at vi ville kommet frem til virkemidler som er langt mer målrettede og dermed effektive - ikke en generell lagring av trafikkdata av elektronisk og telefonisk kommunikasjon av nær fem millioner mennesker.

Dersom politiet er villige til å lyve, vrenge og vri på debatten, samt komme med grove anklager om at de som er mot datalagringsdirektivet dermed støtter overgrep mot barn, så blir jeg enda sikrere i min sak om at direktivet kan gi dem et maktmiddel de ikke bør få tak i.

De kan jo begynne med å etterforske de sakene som faktisk blir anmeldt.

No comments:

Post a Comment

Pageviews Last 30 Days

Followers