De gravende journalistene i den kritiske norske presse gjør sitt ytterste for å understreke hvor provinsielle vi er i landet ved å løpe rundt som nyforelskede tenåringer på jakt etter president Barack Obama. Jeg hadde faktisk heller ikke blitt forundret om krusifikser over hele landet ble erstattet av et portrett av den nye frelseren. Som en av dem som fortsatt mener hans populæritet ene og alene må skyldes at han ikke er George W. Bush, så er det hele pinlig. Om ikke annet et bevis på at så lenge man kan snakke med sølvtunge så kan man styre verden med en jernhånd. Obama har så langt ikke innfridd noen av de forventningene hans tårevåte norske tilhengere hadde til han. Og takk og lov for det.
I motsetning til Obamas hylende fans støttet jeg invasjonen av Irak og støtter fortsatt krigen i Afghanistan. For meg har fred alltid vært mer enn fravær av konflikt. Freden er lite verdt om regimet som administrerer den gjør det ved å forfølge og drepe dissidenter, annerledestenkende og individer som ikke passer inn i en eller annen form for utopisk samfunn. Frihet må være en forutsetning for fred, og begge deler må kjempes for hver dag.
Flere har kalt Obamas tale i dag for en av de "de viktigste talene noensinne". Hvor uendelig perspektivløst det enn er, så satte i hvert fall presidenten noen viktige forutsetninger på plass. At krig er et nødvendig onde. Eller som @Kokkvold oppsummerte det på twitter: Freden må skapes hver eneste dag. Krigen forsvinner ikke bare fordi gode mennesker vil det slik.
Talen var god, ikke genial - men realistiser og erkjennende. Han gjennomfører med verdighet, i motsetning til arrangørene av amatørenes ball - Nobelkomiteen - med en samlet norsk, servil presse på slep.
Les om hvorfor Kristin Clemet mener Obama redder Nobelkomiteens ære.
No comments:
Post a Comment