For tre år siden kalte Høyre-mannen og Datatilsynets leder Georg Apenes EUs datalagringsdirektiv for et «totalitært svermeri» i Dagbladet. Elisabeth Aspaker har sagt at Høyre er sterkt kritisk til direktivet og mener det representerer en uheldig og unødvendig inngripen i folks privatsfære som ikke kan forsvares av dagens kriminalitets- og trusselbilde. Videre har Bent Høie uttrykt bekymring i forhold til at offentlige registre kan bli et demokratisk problem.
Ryggmargsrefleksen hos Høyres representanter på stortinget ser ut til å være god. Men refleksen må oversettes til handling. På morgennyhetene på NRK for en stund siden ble det sagt at Ap kan tape kampen om innføring av datalagringsdirektivet i regjeringen fordi SV og Sp er imot. Men, ble det lagt til, Høyre kunne sannsynligvis bli Aps garantist for at dette gikk igjennom. Bør ikke Høyre først og fremst være en garantist for rettsstaten og vår egen politikk?
Hvorfor bør Høyre si nei?
Det knytter seg åpenbare utfordringer i forhold til personvern når all elektronisk kommunikasjon fra landets borgere skal kunne lagres over lengre tid uten skjellig grunn til mistanke og utleveres. Det alene burde være argument nok mot. Men når det åpenbart ikke er nok, så har jeg sammenfattet noen punkter.
Først hentet fra Jon Wessel-Aas, som til daglig jobber som advokat i NRK, med bl.a. personvern som spesialfelt. Han har prosedert en rekke rettssaker for domstolene i alle instanser innenfor disse feltene og er styremedlem i Den internasjonale juristkommisjons norske avdeling og leder av dens arbeidsgruppe: terror-/kriminalitetsbekjempelse og personvern/rettssikkerhet. Han skriver følgende:
- Det offentlige oppnevnte utvalg som har utredet dette så langt (Personvernkommisjonen) konkluderte med at direktivet står i et tvilsomt forhold til EMK artikkel 8 og 10 og at det ikke er dokumentert at den masselagring av teletrafikkdata som direktivet krever, vil ha nevneverdig effekt på kriminalitetsbekjempelsen - og at kommisjonen derfor ikke kunne anbefale at direktivet blir innført.
- Vårt eget uavhengige tilsyn for ivaretagelse av personvern, Datatilsynet, og EUs eget datatilsyn, Article 29 Working Party, mener at innføring av direktivet innebærer et dramatisk inngrep i personvernet og kommunikasjonsfriheten som ikke kan aksepteres i et demokrati. Også disse organene etterspør uansett dokumentasjon for effekten for kriminalitetsbekjempelsen.
- Forskere ved det særdeles ansette Max-Planck-Instituttet for utenlandsk og internasjonal strafferett i en omfattende utredning i 2008 konkluderte med bruk av trafikkdata bidro til oppklaring i anslagsvis kun 0,002% av det totale antall kriminalsaker. (Opplysningene her er hentet fra Personvernkommisjonens utredning, jf lenke ovenfor). Og at den tyske Bundeskriminalamt i 2007 anslo at datalagring bare ville øke oppklaringsprosenten i kriminalsaker fra 55% til 55,006%.
- Presidenten for European Confederation of Police i en pressemelding i 2005, påpekte blant annet at terrorister og andre organiserte kriminelle ved enkle midler omgikk og ville lære seg å omgå den sporing som kan foretas gjennom teletrafikkdata, og oppsumerte slik om effekten av å gjennomføre Datalagringsdirektivet:
"The result would be that a vast effort is made with little more effect on criminals and terrorists than to slightly irritate them"?
- Uavhengige jurister, herunder dommere, universitetsprofessorer, advokater og påtalejurister sammen gjennom Den internasjonale juristkommisjons norske avdeling (ICJ-Norge) er enige med alle de ovennevnte uavhengige vurderingene om at Datalagringsdirektivet ikke bør innføres, på grunn av den skaden et slik inngrep vil gjøre på grunnleggende forutsetninger for en demokratisk rettsstat.
I tillegg mener to av våre fremste jurister på europarett, Finn Arnesen & Fredrik Sejersted, ved senter for europarett, UIO, i en betenkning bestilt av IKT-Norge at det ved bruk av reservasjonsrett materielt sett synes å være svært beskjedne deler av EØS-avtalens Vedlegg IX som vil bli direkte ”berørt”. Samtidig sa regjeringens egen personvernkommisjon at de ikke kunne støtte en innføring av direktivet fordi grunnlaget for innføring av direktivet ikke er tilstrekkelig dokumentert.
EUs erfaringer
Datalagringsdirektivet kom som et svar på USAs Patriot Act, men med Obama og finanskrisen er fokus flyttet fra terrorbekjempelse til dialog/diplomati + få økonomien ut av krisen. Den politiske prioriteringen som i sin tid gjorde Datalagringsdirektivet aktuelt, er med andre ord borte.
14. mai i år ble det avholdt et seminar om virkningene av Datalagringsdirektivet i EU-landene, og en evalueringsrapport skal være klar i september 2010 fra EUs side. Dermed burde det være gode argumenter for å trenere innføringen av direktivet til evalueringsrapporten ligger klar.
I tillegg til de åpenbare utfordringene knyttet til personvern, kom følgende punkter frem på seminaret (notater ligger vedlagt):
- Erfaringen viser at i de fleste tilfeller spør ikke myndighetene om trafikkdata som er eldre enn tre måneder
- EU-kommisjonen sier at de ikke vet om direktivet har fungert etter hensikten, og kan ikke vise til noen saker der alvorlig kriminalitet/terror har blitt avslørt. Politiet i noen av medlemslandene mener dog at direktivet har vært ”nyttig”.
- Manglende harmonisering gjør at det både hersker tvil og uenighet om hvordan og hvilke myndigheter som skal få tilgang til hva slags data
- Manglende retningslinjer og prosedyrer for å dekke kostnadene hos operatørene for oppbevaring av data – de mener kostnadene skal dekkes av staten, alternativet er å legge til kostnadene på regningen til kundene
- Datalagringsdirektivet kom som et svar på USAs Patriot Act, men med Obama og finanskrisen er fokus flyttet fra terrorbekjempelse til dialog/diplomati + få økonomien ut av krisen.
- Dernest er man ikke enige om definisjonen av "alvorlig kriminalitet", og det finnes sterke krefter - med platebransjen og filmindustrien i spissen - som ønsker å bruke arkivet til å identifisere 17-åringer som laster ned en låt fra yndlingsbandet sitt ulovlig. Er det moralsk riktig å bruke et omfattende overvåkingsapparat mot alle innbyggerne for å få til dette?
Til slutt er det også en økonomisk side - det vil koste - for operatørene å lagre og håndtere disse dataene. Kostnaden vil selvsagt bli overført oss som forbrukere eller skattebetalere.
Datalagringsdirektivet er et angrep på den retten hver og en av oss har til å beskytte vårt privatliv. Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet.
Til slutt - av notatet kommer det frem at kommunikasjon via sosiale medier ikke vil omfattes av dette, så kan man jo lure på hva poenget er - flytte all terrorplanlegging til Facebook? Tvinge al-Qaida til å tvitre? Som om ikke det var nok støy på twitter...
Det finnes mange pragmatiske argumenter for å innføre direktivet. Men argumentet om at ”bare vi redder ett barn, så er det verdt det” er et uholdbart prinsippløst forsøk på å punktere debatten. Vi kan redde menneskeliv ved å totalforby biltrafikk, allikevel gjør vi det ikke. Som Andreas Wiese skrev i Dagbladet: ”Dersom vi alle leverte inn våre DNA-prøver, ville flere alvorlige forbrytelser bli oppklart. Voldtektsmenn ville blitt arrestert. Og ingen vil vel tro vondt om vårt politi. Men i 1937 visste ingen hvem som ville styre Norge i 1942.”
Skal Høyre være en garantist for Ap, eller en garantist for rettsstaten?
Si nei.
----------------
Noe du vil legge til? Skriv i kommentarfeltet nedenfor!
--------------
Gå hit for mer informasjon!
No comments:
Post a Comment