Fy, Fabian!

Ordfører og partifelle Fabian Stang mener vi må kunne diskutere å "fire litt på prinsippene" for å beskytte jenter mot overfallsvoldtekt, og vurdere lukkede asylmottak for enkelte grupper av asylsøkere. Han følger dermed opp tidligere forslag fra FrP, Arbeiderpartiet og nå nylig Arne Johannessen i Politiets Fellesforbund. For meg, som har bodd på Grunerløkka de siste 13 årene, er den største nyheten at Politiets Fellesforbund faktisk vurderer å låse kriminelle i det hele tatt. Det synes jeg er en god idè, ja, på grensen til banebrytende, fra deres side.

Vi skal aldri "fire på" grunnleggende rettsstatsprinsipper som en "quick fix" på problemer i samfunnet. Selv 48 anmeldte overfallsvoldtekter i Oslo unnskylder ikke forslag om preventive arrestasjoner og internering. Overfallsvoldtektene og kriminelle asylsøkere er to forskjellige saker og må løses ulikt.

En sammensausing av ulike problemstillinger skygger for reelle løsninger som virker, og skaper kun fordommer og utrygghet.

Problemstillingen med kriminelle utlendinger som søker asyl når de blir tatt av politiet kan jobbes med på flere måter. For det første kreve at alle som skal søke asyl i Norge må gjøre det innen 48 timer etter at de kommer til landet. Kan det bevises at de har oppholdt seg i landet lenger enn dette, skal asylsøknaden avslås og hvis personen oppdages som følge av en kriminell handling (f.eks. selger dop langs Akerselva), skal han settes på et lukket asylmottak i påvente på utsendelse. Det burde være mulig å hurtigbehandle alle som først søker asyl etter at de er pågrepet av politiet. Det har lenge vært en antakelse om at spesielt unge menn fra en rekke afrikanske land er i organiserte narkotikanettverk. Ta frontmennene også. Blir dopdealerne konsekvent satt på lukket mottak og sendt ut, vil kosten for å rekruttere og sende mange nok til Norge etter hvert bli så høy at det ikke er lønnsomt. I dag kan kriminelle utlendinger utnytte asylinstituttet slik at kan deale nok dop lenge nok til at nettverket tjener på det.

Til og med Venstre har foreslått en "hurtigfil" ut for kriminelle asylsøkere. Så la oss se på lovgivningen rundt og effektueringen av dette.

Når det gjelder ID-løse, eller papirløse, asylsøkere, bør det skilles mellom de som samarbeider med politiet om avklaring av identitet og de som ikke gjør det. At en som flykter fra egne myndigheter samtidig skal ha pass og papirer utstedt fra de samme myndighetene i orden er et meningsløst krav. DNA-testing kan være aktuelt for begge grupper, men de som ikke samarbeider kan man vurdere om skal inn på lukket mottak.

Når det gjelder overfallsvoldtektene i Oslo så er det faktisk ikke slik at bildet bekrefter at det er "kriminelle asylsøkere" som står bak. Politiets egne rapporter viser et noe mer nyansert bilde (se side 55), her fra voldtektsrapporten for 2010:

"Den etniske profilen varierer innenfor de ulike voldtektstypene, men for samtlige unntatt overfallsvoldtekt er norske gjerningspersoner den største gruppen. Overfallsvoldtektene omhandler imidlertid kun 6 forhold, hvor samme gjerningsmann sto ansvarlig for to (5 unike personer mistenkt/siktet i 6 anmeldelser). I 4 av de seks anmeldelsene (3 unike menn) var gjerningsmannen fra Midt-Østen, i en overfallsvoldtekt var mannen fra Afrika, og i en annen fra Asia. Påstanden om at alle overfallsvoldtekter begås av utlendinger støttes dermed av disse tallene, skjønt basisen for uttalelsen er liten og utvalget spesielt. To av de 5 ulike identifiserte gjerningsmennene bak overfallsvoldtekt var svært unge - under 18 år - og to hadde alvorlige psykiatriske diagnoser.

Dersom man utvider materialet med også de 16 overfallsvoldtektene der personen ikke er identifisert, men gitt et signalement fra offerets side, oppstår et annet bilde: 8 av gjerningsmennene hadde afrikansk/mørkhudet utseende, 5 var vestlige/lyse/nordiske og 4 hadde asiatisk utseende. Hvor mange ulike personer som står bak disse beskrivelsene på gjerningsmennene er usikkert, siden gjerningspersonene bak overfallsvoldtekter har en tendens til å begå flere overgrep."

Med andre ord, vi må arrestere alle menn med afrikansk/mørkhudet, asiatisk eller vestlige/lyse/nordiske utseende, for at dette skulle virke preventivt. I og med at australiere og amerikanere kan blitt tatt for å ha et nordisk utseende, så er det vel bare latin-amerikanske menn som skal få lov å bevege seg fritt i Oslos gater, da?

Vi har 150 000 innbyggere med ikke-vestlig bakgrunn i Oslo. Si for enkelthets skyld at halvparten, altså 75 000, er menn. Selv om alle de 48 overfallsvoldtektene i år var begått av unike ikke-vestlige menn, så ville med andre ord 74 952 ikke-vestlige menn være uskyldige. Av fjorårets overfallsvoldtekter er det ikke noe som tyder på at det er asylsøkere spesielt som står bak ugjerningene.

Jeg er enig med Arne Johannessen i Politiets Fellesforbund når han vil låse inn kriminelle asylsøkere. Det er fordi jeg generelt er for at kriminelle skal straffes for at de er, du vet, kriminelle. Det vil ikke kvele noen voldtektsbølge.

Jeg tror på Fabian Stangs engasjement mot voldtekter. Neste gang han vil mene noe om det, kan han jo ringe noen som har lest en rapport eller to om saken (du har nummeret mitt, Fabian), i stedet for å slå tvil om viktige rettsstatsprinsipper. Det rimer dårlig med mer åpenhet, mer demokrati og å bygge Oslo som en enda bedre by. Du takket i sin tid for at ikke alle automatisk stemplet deg som terrorist til tross for at du var hvit mann bosatt på Oslo vest. Den største takken vil vel være å la være å stemple andre på bakgrunn av enkeltfaktorer som egentlig ikke sier noe om hvem de er.
MERK; jeg modererer kommentarfeltet. Min blogg, mine regler. Underbygg påstander med fakta og lenk til troverdige kilder, og du få svar. Alle andre kan stikke over til nettavisene...

Sobre los escombros, una Libia nueva

Mientras mas leo y me documento sobre la realidad de Libia y el régimen del Gadafi mas se me parece al régimen de Fidel Castro, con la única ventaja de que Libia tiene petróleo, y predomina la cultura árabe y la religión islámica.
Se habla de las gratuidades que daba el gobierno, como mismo se hablan de las que da el gobierno de Cuba y las supuestas conquistas de la llamada “revolución cubana” Las manidas historias de la educación y la salud gratis. Sin embargo se escucha decir de la boca que los libios, que hoy por fin son libres.
Al parecer todos los regimenes totalitarios tienen mucho en común. Le “dan” al pueblo lo que los lideres creen que se merece o lo que a ellos les parece bien. Sin embargo a cambio restringen su libertad, que es una de las cosas mas preciadas por la humanidad.
En este video un señor dice que ellos no estuvieron callados por esos 42 años, ellos trataron en vano librarse de aquella dictadura. Afortunadamente lo dice en ingles, con acento árabe pero en un claro ingles, y al igual se ven montones de curiosos dando vueltas por todo el complejo del Gadafi.
No se les nota pesar, no están allí con dolor, se notan complacidos de ver aquel lugar reducido a ruinas y se muestran curiosos de tener acceso por primera ves a un lugar que nunca antes sonaron visitar.
Así me imagino a los cubanos entrando en el palacio de la revolución o en la casa de castro en punto cero. Cuando llegue ese día, igual habrán unos pocos que defiendan su causa, que digan que era bueno. Sobre todo extranjeros ajenos al problema y al sufrimiento que causo el tirano opinaran basados en lo que han escuchado, en ideales supuestamente progresistas, sin en realidad saber en el fondo que es lo que hablan.
Hay quienes se quejan de la brutalidad de los rebeldes para con Gadafi, siempre ha habido en el mundo hipócritas y tontos útiles que se atreven a opinar sobre lo que no conocen, por mi parte si un día similar llega a Cuba, estaré contenta de ver a los castro humillados y acabados.

Sobre pastores, músicos y cantantes.


En un blog dominicano encontré un curioso articulo donde entre anuncios de bellas modelos en bikini que venden cubetazos en un club por un lado y propaganda de un ron que promete ser delicioso por el otro, un pastor explica los pormenores de lo que el cree significa la “adoración” a Dios. El mismo se queja de cantantes y otros músicos que dice el utilizan una supuesta adoración a Dios, solamente para vender sus discos.
El pastor explica que el hecho de que entre la letra de una canción se mencione algunas veces el nombre de Dios, eso no da derecho a nadie a decir que dicha canción es una adoración a Dios cuando en realidad el objetivo es mucho más terrenal, es el lucro personal.
Después da una explicación detallada de lo que el considera significa realmente la adoración y dice:
Adorar es un llamado de Dios que incluye estar separado del mundo para dedicarse a ÉL. Dios no llamó a músicos ni a cantantes para hacer lucro personal con algo tan sagrado y espiritual como es la adoración. El pueblo de Dios no debe creer a todo espíritu.
Y yo me pregunto si en esto no se nota también claramente el interés del pastor en querer tener el, el monopolio de Dios? Es decir, son solamente los pastores y otras pocas personas de su estilo que supuestamente solo están dedicadas a Dios los únicos capaces de adorarlo y por lo tanto la gente no se debe gastar su dinero en cancioncitas, mejor que vallan a la iglesia y ese dinero se lo entreguen a el, que para eso es el pastor, es quien puede adorar a Dios, ser su intermediario entre EL y el pueblo y cobrar por eso y por las lecciones que da sobre lo que el interpreta de su palabra.
Creo que ese pastor a quien no voy a mencionar por no contribuir en nada con su fama ni con sus ganancias, lo que hace es una burda propaganda en contra de los músicos y a favor de las iglesias.
En mi opinión personal, los pastores lo que hacen es en el mejor de los casos ensenar sobre Dios, explicarnos su interpretación de la biblia, y aconsejar a los fieles dentro de los parámetros de la religión cristiana. Creo que por ese servicio, que básicamente es transmitir los conocimientos que ellos han adquirido ellos cobran un dinero para ellos vivir. En ese sentido veo que las iglesias son algo parecido a una escuela sobre Dios.
Por otra parte los músicos, hacen música para entretener, si cantan sobre Dios es para que su música sea comprada por aquellos que se interesan en Dios, lo que hacen es ofrecer su arte y a quien le gusta lo compra, o en ocasiones lo piratea. Y en ese sentido no creo que la labor del pastor sea en ninguna forma superior o más meritoria que la que realizan los músicos.
De lo que se trata aquí es que el pastor quiere para si, el monopolio, de la explotación de Dios para el solo, que sean ellos los únicos que pueden ganar dinero utilizando a Dios y sacar de este lucrativo negocio a los cantantes.

Viejo eslogan cubano con nuevo significado.

Me vino a la mente un viejo eslogan “revolucionario” era sobre la SEPMI y la necesidad de aprender a disparar un arma para “defender la revolución” y decía así: “La hora de hacer no es hora de aprender, es necesario haber aprendido antes”
Por supuesto que era politiquería y la realidad es que en todos esos años de “entrenamiento” y de espera de un momento a otro de una invasión yanqui la realidad es que los americanos nunca tuvieron real intención de invadir a Cuba. Pienso que se trataba de una estrategia castrista para lograr la unidad del pueblo frente a un enemigo mayor y común, y para entretener la mente del cubano con otra cosa que no fuese la falta de comida, falta de libertades y demás problemas internos.
Sin embargo no por eso el eslogan deja de ser cierto. Para llegar a hacer algo bien en el momento que se necesita es necesario haber aprendido y practicado antes. Y me pregunto, sabremos los cubanos actuar en democracia? Todo parece indicar que no, que lo que hemos aprendido de castro nos ha calado muy adentro y nuestra tendencia casi natural es a tratar de imponer nuestro criterio a menudo gritando y racionalizando toda clase de argumentos.
Creo que debemos reflexionar sobre esto y aprender practicando a negociar posiciones comunes. Ya se que los cubanos tenemos fuertes puntos de vista y que sobre todo tenemos nuestro propio criterio y creemos saber de todo. Pero como haremos para ponernos de acuerdo cuando tengamos que decidir que hacer entre todos como pueblo? O es que acaso aspiramos a quitar a un caudillo para sencillamente poner a otro y seguirlo igual que a castro?
Creo que el camino es el dialogo, aprender a ponernos de acuerdo cediendo un poco cada uno hasta lograr una posición común, con la que podamos “vivir” todos. Tenemos que borrar de nuestra mente todos las ideas y hábitos negativos que hemos aprendido de la subsistencia bajo la dictadura de los Castro.
De hecho esa carencia es uno de los grandes problemas que nos impide la victoria frente a los castro. Quienes lo siguen aun a falta del propio castro ya conocen al dedillo su pensamiento al punto que pueden adivinar lo que en determinado caso diría el comediante. Digamos que ya el castrismo hasta puede prescindir de castro.
Y es que eso es relativamente fácil, lo difícil es ponernos de acuerdo los que pensamos diferente en unas ideas generales que sean más o menos afines a la mayoría.


Tratemos por un momento de mirar el problema cubano desde afuera como si fuésemos el gobierno americano. Con quien pueden los americanos “negociar” los problemas de Cuba? Cual es el grupo de cubanos mas cohesionado y organizado que existe? Desgraciadamente es el gobierno cubano de Raúl Castro. Se habla del exilio de Miami, pero el exilio hoy es algo demasiado heterogéneo y amorfo. En otros tiempos, quizás cuando se hablaba del exilio se podría identificar con la figura de Jorge Mascanosa, pero hoy los tiempos son otros.
Dentro de Cuba tampoco existe un grupo cohesionado de opositores, cada cual tiene su grupito y les resulta muy difícil ponerse de acuerdo entre si, sobre todo porque son muchos los que quieren ser lideres y nadie quiere sentirse menos que nadie. Pero el problema es que de esa forma, no llegamos a nada. Y la realidad es que esto no sucede asi de manera casual sino que la seguridad del estado cubano ha trabajado fuertemente en causar la desunión y la discordia entre todos los opositores que han podido y a su ves entre ellos y el exilio, entonces? Que vamos a hacer?

En Libia, hay calma tras la tormenta?

Desde Libia llegan noticias contradictorias, imagino que dependen del punto de vista de quien las emite. Por una parte se dice que el exdictador Muammar Gadafi ha sido enterrado por cuatro personas en el desierto que juran llevarse el secreto del lugar donde lo enterraron con ellos a la tumba. Según parece le temen aun después de muerto. 
Por otra parte algunos piensan que a quien mataron los rebeldes no fue a Muammar Gadafi sino a un doble suyo que vivía en la ciudad de Sirte y que era incluso famoso por su gran parecido con el coronel, se llamaba Ali Majid Al Andalus.
Se comenta que las ciudades están sin control, pero que están en paz, los combates han cesado. Algunos han aprovechado la falta de control para robar. Aunque el Consejo Nacional de Transición libio (CNT) ha puesto una especie de policía transitoria que detiene y encarcela a los ladrones, de poco sirve porque la mayoría de los ladrones son de otras ciudades y por lo tanto las victimas no pueden identificarlos porque nunca los han visto, por lo que se encuentran a su merced.
Los bancos se encuentran cerrados y se vive en general un ambiente de incertidumbre. También existe gran desconfianza respecto si todos los fondos que han sido congelados al gobierno de Gadafi en todo el mundo van a ser o no regresados al pueblo libio.
Después de 42 años de un mismo gobierno, es lógico que un cambio brusco traiga confusión y la violencia del encuentro armado deje sus secuelas. Esperemos que a la larga este cambio haya sido en beneficio del pueblo. Que usted cree?

Los cubanos

La mayoría de los cubanos que fuimos educados en la llamada revolución cubana, es decir bajo el gobierno de Fidel Castro, debiéramos recapacitar en las cosas que creemos.
Somos muchos los que nos hemos dado cuenta que la revolución es un engaño y que Castro es un dictador. Sin embargo la cosa no acaba ahí. Desde pequeños nos han inculcado infinidad de ideas erróneas y muchas de ellas aun subsisten en nuestros pensamientos.
Por ejemplo muchos cubanos criticamos a castro sin embargo en muchas cosas actuamos como el. Nos creemos dueños de la verdad absoluta. Con muy pocos argumentos nos hacemos de una opinión que nos cuesta muchísimo cambiarla.
Somos pésimos demócratas, siempre queremos imponer nuestro criterio y somos poco dados a escuchar la opinión ajena ni a negociar lo que queremos. Sencillamente queremos salirnos con la nuestra.
Pero sobre todas las cosas, nos creemos los mejores en todo y que somos el ombligo del mundo. Recuerdo que hace poco discutía con un amigo virtual en Facebook que jura que la seguridad del estado cubana es muy superior a la seguridad americana. Y que castro es el causante de la crisis en Estados Unidos.
Es cierto que los cubanos somos notables en muchos campos y que no nos gusta ser segundos de nadie. Pero señores, hay que poner los pies sobre la tierra, hay que aprender a escuchar la opinión de los demás. No podemos esperar que los demás piensen exactamente igual que nosotros para podernos llevar bien. Tenemos que aprender a aceptar las diferencias, a respetar los criterios ajenos y a discutir de una manera mas civilizada.

Final de Muammar Gadafi en video

Confieso que yo no esperaba ver tanto detalle. Resulta que en estos videos se ve bastante bien cual fue el final que tuvo el dictador libio Muammar Gadafi.
Los rebeldes lo agarraron aun con vida. Lo sodomizaron, es decir trataron de introducirle en el trasero algo que creo que es su propia pistola o alguna otra herramienta similar y después terminaron de rematarlo entre golpes y disparos.
Un final triste para alguien que logro acumular tanto dinero y riquezas. Pero así es la vida. El odio guardado por 42 años de su pueblo se desencadeno en estos momentos finales en que lo tuvieron a su merced y finalmente se deshicieron de el.
En vida fue un dictador excéntrico que prohibió en libia el pelo largo y las bebidas alcohólicas y convirtió su país en una dictadura socialista personal.
Ya dicen las noticias que se quiere hacer una investigación del porque lo mataron, si es que lo habían agarrado con vida, ..etc. Y me pregunto, si a Bin Laden los americanos lo mataron en un país ajeno, y no paso nada, con que derecho alguien puede juzgar a un pueblo que se deshace de la manera que entiende de un dictador que los oprimió por 42 años?
Gadaffi no dudo en bombardear a los rebeldes con aviones militares. Es cierto que el asesinato a sangre fría de un prisionero indefenso en principio es algo mal hecho, pero en todo caso fue el pueblo, fue en su país, el prisionero merecía la muerte, entonces quien tiene derecho a juzgarlos? 

Gadafi esta muerto, el mundo debería agradecerlo.

Un dictador menos en el mundo. Sin dudas sin su presencia el mundo es un mejor lugar. Gadafi gobernó Libia durante 42 años y durante ese tiempo acumulo una fortuna de miles de millones de dólares mientras su país vivía en la pobreza. 
Fue un personaje excéntrico con guardia personal formada por 40 mujeres y vestimentas estrafalarias. No ostentaba el cargo de presidente pero fue de hecho el líder absoluto de Libia durante más de cuatro décadas de dictadura unipersonal.
Parece que los dictadores se están extinguiendo. De chaves se va a ocupar el cáncer. El otro gran dictador es Fidel Castro, que oficialmente ya no gobierna Cuba, sino que se la cedió a su hermano Raúl. Si aun vive o ya esta muerto es como muchas cosas en Cuba, un secreto de estado.
El futuro se vislumbra cada ves mas como gobernado por consenso, mas por un grupo que por los caprichos personales de un solo hombre. El caudillismo de un solo líder infalible va pasando de moda. Esa es una buena noticia para el mundo. Por otra parte la ETA renuncia a la lucha armada, otra buena noticia, el mundo debiera estar de fiesta.
Sin embargo, que el mundo no cante victoria. Aun así a la raza humana nos queda mucho por progresar. Desgraciadamente aun somos muy egoístas y aun el rico basa su riqueza en que hayan otros muchos muy pobres. 
La riqueza del mundo esta muy mal distribuida y son muchos los que utilizan ese pretexto para giros radicales a la izquierda que lo que buscan es engañar a los pobres y erigirse ellos en los nuevos ricos y en los nuevos poderosos.
Las grandes masas del pueblo están demasiado ocupadas en sus vicios y aficiones. Unos están muy ocupados acumulando objetos de consumo, el último Iphone o el último tablet. Otros no pueden salir de su adicción a las drogas, al sexo, al juego, a la comida. Otros dedican su vida por entero al deporte, a practicarlo, a seguirlo, a comentarlo. La mayoría cultivan varios de estos “pasatiempos” combinados y al final son pocos los que se interesan en las cosas verdaderamente importantes que hacen mas difícil nuestra vida.
No es casualidad, no creo en casualidades. Ha sido algo fríamente calculado precisamente por quienes se benefician, funciona como causa – efecto.

DnB NOR tatt som gissel SoMe-parodi

Noen har flaks her i livet. For oss andre kan det være lurt å planlegge litt.  I en omdømmekamp vil nesten alltid David vinne over Goliat, nesten uansett hvor god sak Goliat måtte ha. 

Buzzen i sosiale medier gikk varmt da DnB NOR slapp reklamefilmen med Hollywood-kjekkasen George Clooney på nett. Videoen begynte å spre seg før den ble vist på TV, og er nå sett over 1,4 millioner ganger bare på YouTube. Reklamefilmen genererte i tillegg enorm medieomtale, blant annet i «Senkveld» med Thomas Numme og Harald Rønneberg på TV2 der Clooneys danske motspiller deltok via Skype. VG tror sjarmerende nok at de har "sikret seg" det første intervjuet med George Clooneys TV-brud, ikke at det er solgt inn av PR-folk som vet at «Senkveld» genererer mer hype... som omtale i VG. Digresjon.

Suksessen i sosiale medier kom som en overraskelse på DnB NORs informasjonsdirektør Thomas Midteide.

- Det kilte litt i magen da vi fikk Clooney, men vi hadde aldri regnet med at det skulle bli så mye buzz, spesielt i sosiale medier, sa han til VG Nett.

Det kan tyde på at enten byrå eller DnB NOR ikke har forstått helt hvordan sosiale medier fungerer, men at det er fullt mulig å få en suksess uten å ha planlagt for det. Noen har som kjent flaks her i livet...



Men flaks varer ikke evig. Det er derfor det er lurt å planlegge litt. Som for eksempel hva man gjør når reklamefilmen blir kopiert og plagiert. TV2s Kollektivet hadde en kostelig parodi der Clooney var byttet ut med Arnie Norse i en for mange kanskje noe mer gjenkjennelige situasjon:



De sier jo at det å bli parodiert er et kompliment, og ikke minst bidrar til omtale - mer buzz - i tradisjonelle og nye medier. Men hva skjer når konkurrenten lager sin versjon, som også inneholder et stikk i siden til DnB NOR?

I forbindelse med Sparebank 1 Midt-Norges TÆL-show tirsdag kveld lagde banken en lokal vri på DnB NORs reklamefilm. Bankens egen kommunikasjonsdirektør; tidligere Høyre-ordfører Marvin Wiseth, spilte George Clooneys rolle, mens Mona Grudt spilte den overraskede brud. Wiseth og Grudt var konferansierer på showet der det deles ut stipender til unge talenter innen kultur og idrett. I parodien avslutter Sparebank 1 da også med: «Vi sender ikke pengene til Hollywood – men deler dem ut lokalt».

Ikke uventet reagerer DnB NOR på dette. Ifølge Sparebank1 har de truet med å forfølge saken juridisk om ikke videoen ble fjernet fra nettet og har fjernet videoen fra sine kanaler og skriver om dette på egen blogg.

Det er nå det begynner å bli interessant. Sparebank1 tar giganten DnB NOR som gissel og stoler på at sosiale medier gjør jobben, antakeligvis også vel vitende om at parodien fortsatt finnes på nett (den er inntil videre tilgjengelig blant annet herher og her).

Jeg hadde kjøpt Sparebank1 s premisser og farget spørsmålet på Twitter som følger:

DnB NOR truet Sparebank1 til å trekke parodien på Clooney-parodien fra nett. Riktig reaksjon? Burde de reagert annerledes? 

@Arthur_Wikan var en av de få som ga DnB NOR rett: "Det var helt riktig reaksjon, Parodien er parasittisk. En mer morsom parodi, var versjonen med Arnie Norse. Den er lov."

Men de fleste skriver at selv om DnB NOR har retten på sin side, syntes de parodien var morsom og at DnB NOR griper an saken på feil måte. @repvik skriver "De har vel loven på sin side. Men de gjør seg jo ikke akkurat populære med en såpass hard reaksjon," mens @beaterast skriver at "de burde ledd og vært glade for at de genererte mer oppmersomhet". Tine på @TVfilter skriver "synes de har misforstått totalt. En parodi øker bare oppmerksomheten sånn totalt sett, og #dnbnor fremstår bare sumaga", og får støtte fra @tsolsnes, mens @Svaberget mener at trusler uansett ikke er bra.

@hakonstrand mener DnB NOR i praksis dreper sin egen buzz. "De bør pøse på med kampanjer og konk. rundt filmen. Nå virker de bare arrogante"

Det som er interessant her er at DnB NOR taper omdømme på at Sparebank1 faktisk opptrer ganske uredelig. Selvsagt er de på tynn grunn juridisk når de plagierer en konkurrents påkostede reklamefilm, selvsagt vet de det til tross for at de sier til Kampanje at de trodde filmen ville "falle i god jord hos DnB NOR" og selvsagt spiller de kynisk på at DnB NOR er humørløse (surmaget) når de reagerer.

At DnB NOR har truet med søksmål har vi kun Sparebank1s ord for - til Kampanje sa Thomas Midteide i går kun at de måtte vurdere hva de skulle gjøre videre. På Twitter i dag forsikret leder for sosiale medier i DnB NOR, @ninahareide, om at de ikke har truet med advokater.

DnB NOR blir offer for en spin fra Sparebank1 om negativ reaksjon, hvor en uangripelig Marvin Wiseth skaper et skille mellom finansdressene på Aker Brygge og godmodige trøndere med sans for humor:
- Jeg visste ikke at jeg var så lik Clooney at det var snakk om plagiat. Trøndelag og Aker Brygge har ikke lik sans for humor, det er bra sikkert, sier den tidligere ordføreren i Trondheim til adressa.no.

Kom ikke å fortell meg at dette ikke er planlagt. I en omdømmekamp vil nesten alltid David vinne over Goliat, nesten uansett hvor god sak Goliat måtte ha. DnB NORs kommunikasjonsdirektør reagerer spesielt på at konkurrenten i parodien kommuniserer at «Vi sender ikke pengene til Hollywood – men deler dem ut lokalt»:

- Det er kanskje det mest grisete. Disse pengene har George Clooney selv sagt gått til arbeid i Nord- og Sør-Sudan. Når Sparebank 1 sier de bruker penger i lokale miljøer, kan vi minne om at vi i fjor brukte 230 millioner kroner på gode formål, sier Midteide til Kampanje.

Så hva kunne DnB NOR har gjort?

@hakonstrand pekte mot en mulig løsning: "De bør pøse på med kampanjer og konk. rundt filmen."

Hva om DnB NOR snudde på flisa og heller oppfordret alle til å lage sin egen parodi eller kreative oppfølginger av reklamefilmen, hvor vinnerne bestemte hvilke gode formål pengene skulle gå til? Hvor mye moro kunne det ikke vært med Twittermeldinger fra bruden på bryllupsferien i BoraBora (se del 2 av DnB NORs reklamefilm her?

Eller utfordre sin egen og andre bransjer foran helgens TV-Aksjon og begynne med bankens egne ansatte som lager flere vrier via sosiale medier som spinner videre på historien? Hva om det plutselig var Mr Milk som kom inn døra, og et band spilte "Don't you worry 'bout a thing" i bakgrunnen. Helt utenkelig... eller?

Sparebank1 har vært flinke til å spinne ballen mot DnB NORs mål, men jeg tror at DnB NOR fortsatt kan svare og snu spillet.

Husk: Noen har flaks her i livet. For oss andre kan det være lurt å planlegge litt.


Disclaimer: Jeg har så vidt jeg husker ikke noe eksisterende kundeforhold til DnB NOR, derimot har Sparebank1 full mulighet til å kansellere lån, kredittkort og flere konti i dag - men jeg satser på at de har så godt humør at de lar være...


Tidligere kommentar om Sosial utpressing
Følg meg på Twitter: @vampus

Kuer samme ulla

I debatten om norsk landbrukspolitikk og matvarepriser viser forskere det mange av oss har ment hele tiden - dårlig og dyr mat er villet politikk for å bevare det norske kulturlandskapet, det vil si verne bøndene fra forbrukerne.

 - Landbrukspolitikk og importvern fordyrer matprisene på flere ledd, i distribusjon og skjermede deler av matindustrien. Dessuten tyder mye på at importvernet og reguleringer i landbrukspolitikken også medvirker til at vi har begrenset utvalg av matvarer og velge mellom i butikken, sier Pettersen til VG.


Men skal man tro E24s lesere, så er det visst nok ikke bare bare å drive gård i Norge (eller treffe bokstaver i riktig rekkefølge på tastaturet): 




Klart det blir litt vanskelig å drive gård når kuer er av samme ulla som sau.


For min del blir debatten litt snever akkurat i dag, siden jeg startet dagen som konferansier for Røde Kors og deres morgenmøte om verdens matsituasjon, som paradoksalt nok er at vi produserer nok mat, men allikevel sulter rundt en milliard mennesker. Afrika er fullt ut i stand til å fø seg selv, Pakistan tar heller imot bistand når katastrofen rammer enn å forebygge, og Norge vil heller bevare kulturlandskap enn å handle med land som India - der 40% av befolkningen lever for under 1.25 dollar om dagen.


Paradokset blir ikke mindre av at vi har en milliard mennesker som lever på sultegrensen, og samtidig har en milliard mennesker som er for feite (begrepet "lider av fedme" fjerner et hvert ansvar for livsstilssykdommer fra den enkelte, det er jeg uenig i). Dette paradokset blir tydeligere når vi ser at fattige i USA gjerne spiser kjøtt, og mye av det, flere ganger i uken, mens fattige i Afrika knapt nok har tilgang på protein. Med andre ord, samme ulla, men ganske forskjellig.


Røde Kors' krisematpakke - ni høynæringskjeks som redder liv.
De som forsvarer norsk landbrukspolitikk, subsidier, tollmurer og importforbud, skulle gjort det med munnen full av høynæringskjeks fra Røde Kors. Den samme effekten kan oppnås med å forsøke å plystre med to Marie-kjeks i munnen. 


Les mer om Røde Kors' rapport og last den ned her.

Orgulloso de servir a Laura Pollán después de muerta

Por Ricardo Santiago
Ultima foto del cuerpo de Laura Pollán, tomada
por el Rev. Ricardo Santiago Medina Salabarría

En la lluviosa tarde del 14 de octubre partía a la casa del Padre Laura Inés Pollán Toledo, sin que se hubiesen precisado aun las causas de muerte. 
El periodista independiente Lucas Garves se encontraba de visita en mi casa cuando recibió en su móvil una llamada telefónica. Era el ex prisionero de conciencia Adolfo Fernández Saínz, desde Radio Martí, con la intención de confirmar la noticia de que Laura había sufrido un paro cardiaco. Nosotros aun no estábamos al corriente de eso, pero prometimos informarnos con inmediatez.
Llamé a Berta Soler, su móvil decía que estaba apagado o fuera del área de cobertura. Logré contactar con Laurita y me confirmó la noticia. Ella ya iba camino al hospital Calixto García. Lucas se fue al hospital y se comprometió a mantenernos informados. Llegando nos llamó y nos informó que hacía 15 minutos había fallecido. Mi esposa Katia se sumió en llanto y yo elevé mis primeras oraciones por el eterno descanso de su alma. Allí comenzamos una red de comunicación con todos los delegados del Partido Cuba Independiente y Democrática (CID) a nivel nacional. 
Katia y Aimé Cabrales salieron rumbo al hospital temiendo que la policía política les impidiera participar en el funeral. Una vez allí supieron que aun se desconocía lo que harían con el cuerpo sin vida de Laura. Se valoraban dos opciones: velarlo e incinerarlo o incinerarlo sin ser velado. Felizmente, resolvieron velarla y anunciaron que sería en la funeraria Calzada y K, del Vedado. Katia me lo comunicó enseguida.
Salí con Abdel Rodríguez Arteaga rumbo al hospital a esperar por el traslado del cuerpo. Llegando allí se decidió que siguiéramos para Calzada y K. Tomamos un taxi. Al llegar al Vedado solo la funeraria estaba sin electricidad. El parque del frente estaba minado de agentes de la seguridad del estado. Berta nos dijo que fuéramos para la funeraria nacional ubicada en Infanta y Benjumeda, municipio Centro Habana. Así, continuamos viaje en el mismo taxi y comencé a comunicar con Yoani Sánchez a quien le había prometido informarle de cualquier cambio.
Ya en la funeraria nacional esperaban las agencias de prensa. Esperamos por el cuerpo hasta pasadas las 12 de la madrugada. Coordiné con la oficinista para que nos prestara una bandera cubana para cubrir el ataúd y no tener que regresar a mi casa —a dos cuadras de allí— por temor a ser detenido. Ella se comprometió a prestarla. 
Llegó el cadáver y pidieron que dos personas pasaran a vestirlo. Pedí permiso para colocarle un rosario que me habían obsequiado de Tierra Santa. Katia trajo una docena de gladiolos que había en mi casa. Pasé al recinto y quedé perplejo al ver el grado de inflamación del cuerpo. Descubrí que habían mentido en los partes médicos cuando decían que las funciones renales estaban perfectas, esos edemas podrían haberse evacuado con diuréticos y sinceramente no creo lo hayan hecho por dos razones: 

1- Porque con esa retención de líquidos se inhibe la capacidad de ventilar de los pulmones, la sangre fluye menos y se provoca el paro cardiorespiratorio.
2- Porque en caso de no producirse el paro cardiorespiratorio la falta de oxígeno en el cerebro dejaría secuelas cerebrales severas; Laura sería entonces un vegetal.

Dos personas entraron al lugar como servicio de necrología. Berta me entregó la ropa y vestí el cuerpo sin vida de mi hermana Laura. Coloqué el rosario en sus manos y sobre el lado izquierdo tres gladiolos, símbolo de su lucha por la libertad de todos los presos políticos. Berta pintó sus labios; yo le maquillé los ojos y peiné su cabellera. Le pedí ayuda a los funerarios y se negaron. Ni aun ofreciéndoles dinero accedieron a ayudarme; sólo la depositaron en el ataúd. Berta besó su frente; hice lo mismo diciéndole que siempre quedaría entre nosotros.
Allí tomé la última foto del cuerpo sin vida de Laura Pollán (es la que ilustra este post). 
Subimos a la capilla. Ya se habían concentrado cerca de doscientas personas en la funeraria. Pedí la bandera y la oficinista se negó diciéndome que era sólo para combatientes. Me encontré con Maceda (esposo de Laura); me pidió que estuviese presente en la cremación y accedí con honor. Pedí a todos en la capilla que me acompañaran a rezar el rosario por el eterno descanso de su alma. Así lo hicieron con mucha devoción. Las Damas de Blanco presentes mantuvieron una guardia de honor; luego fue el turno de los ex prisioneros y en general de todos los presentes. 
A la 1:45 am un oficial de la seguridad del estado y un funerario con una carretilla subieron a llevarse el cuerpo. Le avisé a Ángel Moya y a Berta. Los tres les salimos al encuentro alegando que nos habían dicho que serían dos horas. Buscamos a Héctor Maceda que indistintamente había accedido a la solicitud y nos negamos. Maceda pidió 15 minutos más. Así, a las 2:15 am cantamos solemnemente el himno nacional. Acto seguido, fue bajado el cuerpo, momento que aproveché para tomar una muestra de cabello con partículas de piel para que una mano amiga la llevara a un laboratorio en el extranjero con el fin de determinar a través de un estudio genético la verdadera causa de la muerte de Laura Pollán, pues el certificado médico en ningún momento reflejó DENGUE como la causa de su muerte. En su lugar se indicó “diabetes mellitus tipo II, bronconeumonía, virus Cincinnati”.
No volvimos a ver el cuerpo de Laura. Nos llevaron al crematorio del cementerio nuevo de Guanabacoa. Según la seguridad del estado el cuerpo debía ser revisado por medicina legal para aprobar la cremación. Al entrar al cementerio un oficial de la seguridad del estado nos vio llegar desde el portal y se escondió en una oficina donde luego —en un momento en que entraban a llevarles una bandeja de café—, vimos a cuatro más. Después vi entrar un carro fúnebre; le pregunté al oficinista y me confirmó: “sí, es el caso de ustedes”. Berta y yo pedimos ver por última vez el cuerpo de Laura. Una señora muy enérgica nos dijo que estaba prohibido.
La desmentí diciéndole que tenía información de una mirilla por donde se veía el proceso. Me repitió con fuerza: “está prohibido”. Maceda nos pidió ser disciplinados y que le acompañáramos en el salón de espera. Accedimos por ser el doliente directo. La prepotente señora trajo en un sobre los aretes de Laura y una hebilla de pelo y Maceda firmó como constancia de que le fueron devueltas sus pertenencias. 
Nos comunicaron que el proceso había terminado. Maceda me pidió que recibiera las cenizas y las entronizara en su casa donde había anunciado para las 9:00 am la apertura de un libro de condolencias. Eran casi las 5:00 am cuando llegamos a la sede de las Damas de Blanco. Cerca de cincuenta personas ya estaban allí. Colocamos la bandera. Ángel Moya y yo desocupamos una mesa donde deposité el ánfora. 
Entre los presentes estaba Diosdado González (otro de los 75), mi ex compañero de prisión. Aproveché para saludarlos a él y a su esposa, Alejandrina García de la Riva. 
A las 6:00 am todos rezamos el rosario junto a Laurita (hija de Laura Pollán). Para dar cumplimiento a la voluntad de su madre, anunció que había decidido compartir las cenizas de su cuerpo: una parte sería llevada al panteón familiar en Manzanillo; la otra sería esparcida en un campo de flores. Las cenizas no fueron expuestas porque Maceda encontró contraproducente hacerlo. Laurita se llevó el ánfora a Manzanillo. Luego, en la mañana del domingo, me comunicó que las había depositado junto a los difuntos de la familia Pollán. 
A las 9:30 am dirigí el rezo de otro rosario y a las 12:00 meridiano rezamos el Ángelus por el alma de Laura, con el Santo Responso. 

Arreglo Floral dedicado a Laura Pollán, roto por la SE en la vía pública.
  Por: Ricardo Santiago Medina Salabarría
Regresé a mi casa con un ramo de flores blancas que serían llevadas el domingo a la iglesia de Santa Rita, acción que no consumamos porque Katia, Aimé Cabrales, Elizabeth Kawooya Toca, Abdel Rodríguez Arteaga, Hans Delgado Arteaga y Juan Manuel Lara Vidal fueron arbitrariamente detenidos al salir de mi casa. Durante el arresto el teniente Juan de la seguridad del estado rompió el arreglo floral en la vía pública.
Sólo me queda rezar por el eterno descanso de su alma, continuar su infatigable lucha, apoyar al colectivo de mujeres que fundó tras los sucesos de la Primavera Negra de Cuba (2003) y que dirigió por ocho largos años. Seguiré brindando mi humilde vivienda para sede alternativa de las Damas de Blanco y viviré con la confianza de que Laura Pollán Toledo permanecerá para siempre entre nosotros.

Cuba y las protestas en Walt St

El gobierno de Cuba muy gozoso publica las protestas que desde hace un mes están teniendo lugar en Walt St en New York. Sin embargo si lo analizamos bien, debiera darles pena decir todo eso.
Esa libertad que tienen los americanos de protestar es la que falta en Cuba, donde hay muchas mas razones por las cuales protestar. Los indignados de Walt St fácilmente han recaudado dinero para su causa y el gobierno no hace nada por impedírselos ni nadie los llama mercenarios por eso como hacen en Cuba. 
Tienen un amplio almacén al sur de Manhattan para guardar sus enseres a una manzana de distancia del parque en el que están atrincherados. A ese espacio, donado por un sindicato de profesores, llegan cada día unas 300 cajas de comida, ropa, mantas, sacos de dormir y otros artículos, mientras el dinero recaudado lo depositan en una cuenta que han abierto en la entidad financiera sindical Amalgamated Bank. Con esas condiciones el 80 por ciento Cuba saliera a protestar.
En Cuba tienen la desfachatez de hablar de los detenidos por la policía en estas protestas, cuando es sabido que En EE.UU los protestantes rara ves pasan mas de dos días detenidos, mientras en Cuba por menos que eso a cualquiera le dan 25 años de cárcel. 
De que hablan? Que moral tienen ellos cuando en Cuba protestar esta prohibido? Dicen que aquí se protesta contra el capitalismo pero no dicen que nadie quiere socialismo y mucho menos dictadura. 

El aldeano cantando una canción de amor.

Aquí les muestro de lo mejor de la música de youtube. Una de las canciones de rap cubano underground que se ha propagado por canales alternativos pero que ha llegado a la preferencia del público en Cuba y ha salido al extranjero para convertirse en un fenómeno internacional. 
Líricas críticas y directas en el lenguaje del pueblo cubano, sin censura. Arte que refleja la cultura cubana urbana, la real, la del barrio, no lo que se escucha en varadero.
Músicas que no son ni para bailar, son canciones que nacen de un deseo insatisfecho de expresión, de libertad, de insatisfacción con la realidad que nos rodea y en general de protesta. Aun en medio de esto hay un espacio para el amor.



Sin embargo no hay que confundir las cosas y juzgar a las personas por lo que no son. Los aldeanos son músicos, artistas, lo que quieren hacer es arte, música, no es política.
Aun cuando su música sea critica, sigue siendo música. Lo que trato de decir es que son personas con inquietudes artísticas que se han desarrollado en un medio hostil y cantan sobre lo que ven. Si bien llegan a convertirse en un fenómeno político por la crítica de sus letras, aun así esa no es su esencia.
No es el caso de activistas políticos opositores al régimen que deciden cantar como forma de expresar su oposición, es al revés. Son jóvenes a los que les gusta el rap, provienen de lugares muy humildes y cantan sencillamente sobre lo que les rodea.
El arte es para disfrutarlo, hay a quienes les gustan los aldeanos, a otros no. Extrañamente la presencia de alguien como Candido Fabre en Miami, alguien que le ha cantado a Castro, no levanto tanta controversia como los aldeanos. Pienso que es que por la letra de sus canciones, se esperaba mucho mas de ellos, se esperaban declaraciones políticas que ellos no quisieron hacer, que las prefieren cantar.

Monsteridioti

Jeg skrev om monsterironien allerede under striden om de såkalte "monstermastene" som skal sikre strømforsyning over Hardangerfjorden til Bergen:
Folkeaksjoner er jo populære i Hardanger - på den ene siden sier de nei til stabil energiforsyning gjennom å bygge master, men Folkeaksjonen for Hardanger-bru feiret at det skal bygges en massiv bru i stål og betong med over 200 meter høye brutårn. Master er for jævlig, men betongbru skal de ha!
NRK viser her hvordan politikerne skåler for de 200 meter høye brutårnene, mens de 30 meter høye mastene fortsatt er ekstremt problematisk for de samme folka. Hva må man ha i glasset for å forstå logikken?

Retter baker for smed

De rødgrønne vil straffe den lovlige skjenkenæringen med å redusere skjenking i hele landet med en time fordi noen ikke klarer å oppføre seg ute blant folk. Dersom det ikke virker kan de alltids bare reversere innskrenkingen, sier de. Samtidig som man straffer en lovlig næring for hva et mindretall av publikum gjør, så får ulovlige arrangementer gå uforstyrret - uten skjenkebevilling, branninstrukser, lovlige ansatte og med to fulle utrykninger fra politi og brannvesen. Den lovlige næringen stopper i hvert fall skjenking og musikk når de skal. Det gjør ikke de ulovlige...

Mannen og jeg kom fra ferie i natt, og var hjemme klokken to. Da kunne vi høre det vi trodde var en nabolagsfest gjennom lukkede dører og vinduer, men syntes det var litt merkelig da borettslaget har tatt tak i støy og bråk blant beboerne og dette har vært redusert kraftig. Da det ikke så ut til at festen roet seg, ringte Mannen politiet, som sa at flere hadde klaget, blant annet etter en slåsskamp utenfor. Mannen gikk ned for å se hvor lyden kom fra, og det viste seg at det var et ulovlig arrangement i næringslokaler som ligger midt i beboerområdet. De opererte med dørvakt, og festdeltakerne kom i taxier fra byen. Da klokka nærmet seg tre, kom faktisk politiet. Og ikke bare en bil, men hele syv patruljebiler kom - uten at det sjenerte festdeltakerne på noe vis. Musikken vedvarte og politiet kjørte sin vei. En senere samtale viste at det ikke var på grunn av det ulovlige arrangementet de var der, de prioriterte bare saker som angikk "liv og helse" som de sa. Kanskje saker som angår "liv og helse" kan ha sammenheng med stor ansamling av mennesker på et ulovlig arrangment som skjenker uten begrensninger?

Da brannalarmen gikk en times tid senere, svarte festdeltakerne med å skru opp musikken for å overdøve alarmen. Både politi og brannvesen rykket ut, skrudde av alarmen og gikk igjen. Nok en gang uten å avbryte festen. Festdeltakerne får i hvert fall litt service igjen for skattepengene sine, i motsetning til mine naboer - som jeg nå har fått rik anledning til å observere i bare truser ute på verandaene sine, mens de lurer på om bygningen ved siden av brenner, om musikken blir skrudd ned og ikke minst - om folk i uniform gjør noe.

Her er en video laget på verandaen hos oss ti på ni i morges, med festen i full gang. Dessverre fanger ikke iPhone opp så mye av lyden fra festen, men kjære lesere (de av dere som har lest bloggen lenge): dere vet at jeg ikke er oppe klokka ti på ni en søndags morgen sånn uten videre... at jeg ser mer groggy ut enn vanlig kan tilskrives at vi altså kom hjem til full fest klokka to om morgenen og dette er altså syv timer senere. Jeg tåler en fest i nabolaget, tro meg, det mangler ikke på det, men de private festene tar mer hensyn til naboene enn et arrangement i næringslokaler som gir totalt f... Jeg bor sentralt fordi jeg liker liv og røre, men når politiet selv ser nødvendigheten av å sende syv patruljebiler klokka halv tre natt til en søndag, så er det kanskje ikke bare jeg som er særdeles sart?



Under valgkampen kom en skreddersydd rapport for Statens Institutt for Rusforskning (SIRUS), som "viste" at kortere skjenketider ville gi betydelig mindre vold. Rapporten fikk tidlig sterk kritikk, og det kan virke som om den kjapt ble lagt i en skuff. Men debatten rundt skjenketider er fortsatt ikke skrinlagt.

Jeg har skrevet mye om skjenketider og utelivsvold tidligere. Blant annet viste erfaringene fra 20 norske kommuner som på eget initiativ reduserte skjenketidene at det ikke var grunnlag å slå fast at tidligere skjenkestopp ga mindre vold. Noen steder melder om flere voldstilfeller enn før, noen om færre.

Andre poenger som er belyst er at mens den lovlige delen av næringen må forholde seg til stadig skiftende rammebetingelser, forskrifter og regler, så sørger skiftende regimer for at ulovlige skjenkesteder og arrangementer blomstrer. De trenger jo ikke forholde seg til røykelov, skjenkebevillinger, stengetider, arbeidsforhold, brannforskrifter eller klager på bråk. Den lovlige delen av næringen ønsker faktisk flere kontroller, mer politi og tøffere grep mot useriøse aktører som de må konkurrere med. Det er den seriøse delen som straffes, det er de seriøse som taper, mens de useriøse og/eller ulovlige stedene går fri. En time skjenking utgjør faktisk en forskjell for de lovlige stedene. Det er ikke bare å "reversere" innstramningen, dersom seriøse aktører i mellomtiden legges ned, mens svarte klubber fester i fred.

Her er mer om å straffe bråkmakerne, i stedet for alle nattenæringene. Her er mer om tiltak i andre storbyer som faktisk har fungert.

I skrivende stund har de skrudd av musikken. Festdeltakerne rakk å urinere en gang til på vei ut i barnehagen i bakgården, omtrent samtidig som barn var på vei inn i den for å leke på søndagsmorgenen.

Vi fikk nå kjøpt frokost på Deli de Luca, og er tidlig oppe en søndagsmorgen. Takke faen for det. For det er de som gir faen som vinner, når de som forsøker å drive seriøst straffes.

PS! Dersom du er journalist og likevel ringer politiet for å få ut informasjon om hva som har hendt i natt, så kunne det jo vært gøy å vite hva som førte til at syv patruljebiler kunne prioriteres til Darresgate 20 - i og med at kun saker som berørte "liv og helse" ble håndtert. Jeg har rundt 500 naboer som lurer på det samme...

Oppdatert: VG-journalist Jarle Brenna spør på Twitter om festen var lovlig eller ikke - selv med ambulerende skjenkebevilling skal skjenking opphøre kl 03.00. Videoen ovenfor er fra kl. 08.50 i dag morges. Så kan jeg alltids glede meg over at foreldrene til barna som er ute og leker nå faktisk må passe på ungene sine. Knuste ølflasker og urinering i hele området der ungene leker gjør at det er mindre moro enn vanlig når ungene spiser sand...

Mas de la hipocresía de la dictadura cubana

El mismo cara dura, “cibercombatiente de multioficio" en otra ocasión dice:
“A René González se le niega el derecho de regresar a #Cuba y reunirse con su esposa, sus hijas y sus padres.”
Pero señor, el espía fue liberado antes del termino total de su sentencia, y deberá cumplir otros tres años de probatoria, eso es algo común en el sistema legal americano. Lo están llevando bien, le dejan terminar sus últimos años de sentencia fuera de la cárcel, pero como a todo el resto de quienes se encuentran en esta situación, le impiden salir del país. 
Y ellos, precisamente el gobierno de Cuba, tiene el descaro de quejarse. El mismo gobierno que requiere por ley que todos sus ciudadanos para salir necesiten un permiso de salida del gobierno y que en muchas ocasiones es negado en repetidas ocasiones y sin explicación alguna. Debe aclararse además que dicho permiso no es solo un papel, eso cuesta caro, son 150 dólares que bien puede ser el salario completo de un año de un cubano cualquiera.
Señor, a su espía no lo dejan salir porque así es la ley, no es nada especial en su contra, es lo mismo que les sucede a todos en su lugar y aun así se quejan?
El hombre espió para el gobierno de Cuba, fue juzgado, encontrado culpable, sentenciado, no cumplió toda su sentencia y aun exigen mas? El espía estuvo relacionado con la muerte de los pilotos de hermanos al rescate, se comprobó que espiaba para un gobierno enemigo, y aun quieren mejor trato? 
Aun tienen las desvergüenza de decir que responsabilizan al gobierno americano por la seguridad del exconvicto espía? Porque debiera el gobierno americano preocuparse de la seguridad de este espía? Acaso se preocupa el gobierno cubano de la seguridad de las Damas de Blanco? Todo lo contrario es el propio gobierno cubano quien manda a golpearlas mientras la policía o no reacciona o participa de la golpiza.

Lo que no me cabe en el Twitter

Mira que hay gente cara dura en este mundo. En twitter encontré a un personaje llamado Arturo Chang @arturochang periodista del periódico vanguardia, en santa clara, que se dedica a twittear desde Cuba a favor del régimen castrista. 
Entre sus twitts hace propaganda a la compañía de teléfonos celulares de cuba. El dice “Del 3 al 21 de octubre quienes activen una línea celular en #Cuba por el monto de 30.00 CUC, recibirán gratis una recarga de 30.00” es decir que luego de combatir por el twitter a quienes habitualmente nos llama el régimen cubano los “gusanos” después descaradamente nos pide que mandemos dinero para celulares en Cuba, que tienen una “oferta” porque evidentemente ese mensaje no va dirigido a sus colegas, que ni tienen dinero para celulares ni deben usan el twitter para enterarse de nada sino para su “guerra ideológica”
Ese es un mensaje directo al exilio, como diciendo: “si, échale a castro, pero aprovecha ahora que estamos dando otros 30 cuc gratis y actívale el celular a tu familiar” Y así hay quienes tienen cara para hablar de ciberchancleteo. 
Me imagino que en esa otra línea de trabajo de promoción a las empresas castristas entre el exilio, quizás en el futuro anuncie cuando hay alguna “oferta” en los viajes a Cuba o nos haga un análisis comparativo de por donde se envía dinero de forma mas económica, o tips para ir de mula.
Será que esta gente ni puede tener la …ética? de tener otra cuenta aparte que solo la dediquen a esta propaganda pro negocio con el gobierno de Cuba, sino que tengan la cara tan dura de donde mismo le echan con el rayo al exilio después les pidan dinero?
Podríamos decir que este es un nuevo tipo de doble moral? O es que ya es triple? Si, porque no es de dudar que este mismo “cibercombatiente” en lo intimo de su casa también le descargue al gobierno, aunque en su trabajo lo mismo “combata” al exilio que le haga un comercial a los celulares.

Grensen snart nådd?

Politikerne i Strømstad har antakeligvis et lite lager av champagne hjemme for å feire hver gang norske politikere snakker høyt om skatter og avgifter.

Gjennom noen av verdens høyeste skatter og avgifter, feilslått bosettingspolitikk og uvettig vern av norske landbruksvarer har norske politikere skapt formidabel vekst i næringslivet, med nye arbeidsplasser og positiv befolkningsvekst som resultat. I Strømstad, Sverige.

Det nye statsbudsjettet gjør at svenskene kan juble. Igjen. Regjeringen øker matmomsen for tredje siden de  tok overregjeringsmakten. Tidligere i sommer publiserte Statistisk sentralbyrå tall som viser at nordmenn handlet dagligvarer, alkohol og tobakkfor 10,5 milliarder på dagstur til utlandet i fjor. Hovedorganisasjonen forhandel og tjenester (HSH) i Norge mener handelslekkasjen har flyttet en omsetning verdt rundt 9000 arbeidsplasser over til Sverige. Vi handler mest i våre naboland, og for svimlende 4 milliarder norske kroner i den lille svenske grensebyen Strømstad. Strømstad har 6 300 faste innbyggere. Politikerne i den lille kommunen har antakeligvis et lite lager av champagnehjemme for å kunne feire hver gang norske politikere snakker høyt om å økeskatter og avgifter.

Allerede i 2005 viste en rapport om regionenes forutsetninger for vekst i Sverige fra Det svenske Institutet för tilväkstpolitiske studiers (ITPS) at en liten region som Strømstad og omegn vokste mer enn store byregioner som Stockholm, Gøteborg og Malmø. Av 72 regioner utmerket Strømstad seg som den som etablerte flest arbeidsplasser, vokste raskere enn andre regioner og hadde positiv befolkningsvekst på tross av fødselsunderskudd. Nyere rapporter bekrefter trenden. Strømstad har de seneste årene flere ganger blitt nominert til og fått prisen som Årets turistkommun og Årets ny företagarkommun. Prisene burde vært tildelt de rødgrønne.

kommunens hjemmeside finner man enkelt hva som driver veksten i den lille kommunen. Grensehandel og turisme.  Fra midten av juni til midten av august er gjestehavnen og de fem campingplassene overfylte. Rundt 85 prosent av gjestene er nordmenn.  Tross det lave innbyggertallet har byen to systembolag og et av Nordens største kjøpesentre, Nordby Shopping Center.  Systembolagets to butikker i Strömstad omsatte i fjor for 554 millioner svenske kroner. Nordmenns handel i Strömstad er større enn svenskenes totale grensehandel i Danmark.

Undertegnede er en av de mange som bidrar til det norske politikere så foraktfullt stemplet som harryhandel. De mener det er harry at vanlige norske familier sparer penger ved å handle mat og husholdningsartikler billigere, og kan bruke de de sparer på å betale lån, kjøpe ekstra klær til barna eller unne seg litt ekstra.

Strømstad og omegn er i det hele tatt en regionspolitisk suksess. Og det uten at den svenske Riksdagen har lagt forholdene spesielt godt til rette for det. Hvorfor skulle de det, når norske politikere gjør jobben for dem?

Norske politikere sørger for at Norge har Europas høyeste momssatser, en rekke særavgifter på ulike varer, strengt importvern for norske landbruksvarer og en fastsettelse av pris for melkeprodukter gjennom landbruksoppgjøret. Dette påvirker dagligvarehandelen,og ikke minst tilbudet til norske forbrukere. I tillegg kommer Europas høyeste alkoholavgifter, som regjeringen økte fra 1. januar i år.

Tall fra Vinmonopolet viser at salget av brennevin sank med hele 6.3 prosent i månedene etter avgiftsøkningen. Nedgangen tilsvarer over 100.000 liter. Vinmonopolet opplevde også en nedgang i salget av sterkvin med over 9 prosent i samme periode. Det er i overkant naivt å tro at dette skyldes at nordmenn drikker mindre. I løpet av de to siste årene har grensehandelen på Systembolaget økt med 20 prosent. Samtidig er det grunn til å tro at Vinmonopolet taper andeler til organisert kriminalitet, som finansieres gjennom blant annet smuglervarer.

Det norske samfunnet taper næringsutvikling, arbeidsplasser og milliarder i moms og avgifter på varer nordmenn i prinsippet kunne kjøpt på lokalbutikken. For ikke å snakke om miljøbelastningen på millioner av kjøreturer over grensen for å handle det samme man i kunne kjøpt lokalt.

Det burde være naturlig for politikerne å jobbe for og snu denne utviklingen, og føre en politikk som sikrer arbeidsplasser og verdiskapning i Norge. Praksis er imidlertid det stikk motsatte. Men i tillegg til en skatte- og avgiftspolitikk som fører arbeidsplasser og investeringer ut av landet, fokuserer norske politikere på å tviholde på en unaturlig bosetting gjennom investering som ikke kan forsvares med noe annet enn nostalgi. Typisk skal staten bruke en halv milliard kroner på å knytte sammen syv bygder med Norges største molo, bru, tunnel og kai i det som ifølge VistaAnalyse er Norges minst bærekraftige kommune, Torsken. Kommunen har til sammen 911 innbyggere. Tenk på det neste gang Arbeiderpartiet snakker om at skattelette er å stjele fra fellesskapet.

Grensehandelen er med andre ord bare en av flere utfordringer som bare blir større jo mer norske politikere tviholder på det særnorske – enten det er bosetting, skatte- ogavgiftspolitikken eller vern av landbruket.

Grensen burde vært nådd for lengst.

Pageviews Last 30 Days

Followers